I forbindelse med 100 års jubileet for kvinners stemmerett, har det blitt presentert lister over de mest betydningsfulle kvinnene gjennom dette århundret. Anna Rogstad var første kvinne som møtte på stortinget i 1911, da som vara. Først i 1922 ble Karen Platou valgt som stortingsrepresentant. Marie Spångberg minnes som Norges første kvinnelige lege, og Invild Bjerkås som første kvinnelige prest. De var kvinner som inntok mannsbastioner og møtte stor motstand fra konservative miljøer. Om de så på seg selv som feminister vet jeg ikke, men det er klart at få har styrket den feministiske kampen som dem.

I løpet av dette århundret har også mange menn kjempet likestillingens sak, enten de har støttet opp om kvinnenes kamp om posisjoner, eller selv har utfordret fordommer og motforestillinger og tatt arbeid i tradisjonelle kvinneyrker. Men oppmerksomheten omkring den første mannlige sykepleier, jordmor eller dagpappa er forsvinnende liten. Kanskje burde også disse vies mer oppmerksomhet og vises mer honnør i feiringen av likestillingen?

Selv har jeg tatt på meg å være dagpappa til høsten for ett barn i tillegg til min egen jente, selv om vi fikk barnehageplass. Jobbsituasjonen tilsa at det var mer hensiktsmessig at jeg tok et friår for å være hjemme enn fruen. Det er hovedsakelig hensynet til småbarnets behov for trygghet og forutsigbarhet i de første leveårene som gjorde at vi valgte bort barnehage.

Vi har de siste årene sett en stor vekst i antallet ettåringer i barnehage, selv om vi har en del forskning som viser at små barn får forhøyede nivåer av stresshormoner av å være i barnehage. Målet synes å være at småbarnsforeldrene, og særlig mødrene skal jobbe mer og tidligere etter fødsel. Konsekvensene på lang sikt vet vi ennå lite om.

Dersom vi nå i hundre år har kjempet for likestilling, bør vi kanskje bruke litt tid i årene som kommer på å fremme barnas rettigheter og posisjon i samfunnet? Hva med å sette barna først i saker som angår dem, og der deres foreldres handlinger påfører dem uforskyldte problemer og lidelser? Hvis vi bestemmer oss for at det neste århundret skal være barnas århundre, har jeg en liste med tiltak som burde på plass først som sist.

Avslutt praksisen med å kaste ut langtidsboende asylbarn. De er helt uforskyldt i situasjonen, men blir likevel deportert fra hjemmet i Norge til land de ikke kjenner der de og foreldrene risikerer forfølgelse.

Innfør en mer restriktiv alkoholpolitikk. Voksnes fyll rammer deres barn, særlig de som har rusavhengige foreldre. Barna rammes av de voksnes egoisme og manglende impulskontroll. Øk prisene og begrens utsalgsstedene så går overforbruket ned. Kontrollen av at utsalgssteder ikke selger til mindreårige må også skjerpes.

La ettåringene være hjeme sammen med far eller mor! Heller enn å sende babyer under ett år i barnehage, så må det bli enklere å finne fleksible løsninger slik at mor og far kan ta seg av omsorgen i størst mulig grad frem til barna er to år gamle og gjerne lenger.

Likestillingen har i det store og hele vært et gode for samfunnet og for enkeltindividet i Norge. Kvinnefrigjøringen har like mye vært en frigjøring av mannen på godt og på vondt. Nå er tiden kommet for å rydde opp i de uheldige konsekvensene for barna som følge av at begge foreldrene jobber og fester stadig mer. Arbeidstiden for begge kjønn bør reduseres, og det meste av denne arbeidstidsreduksjonen bør komme småbarnsfamiliene til gode. Forbruksveksten bør uansett bremses og gjerne reverseres. Få behøver reelt sett to fulle inntekter med dagens lønnsnivå, jobb mindre, lev mer! Og ta vare på barna.

Fengslet ved innreise til Israel – tanker og erfaringer.

Den Israelske ambassaden i Norge beklager fengsling, men har de dekning for å love nye rutiner ved Israelske flyplasser?

Bibelskolen i Grimstad har vært i oppvaskmøte med den Israelske ambassaden i Norge etter at tre av deres elever satt i Israelsk arrest i tre døgn etter en «visumtur» til Tyrkia underveis i et fire måneders langt opphold i Israel/Vestbredden. I et velregissert møtemellom rektoren og linjelederen for bibelskolen og den Israelske ambassaden, kommer det frem at den israelske ambassadøren beklager sterkt hendelsene. Ambassadøren må gjerne beklage, men det endrer ikke politikken som føres ved de Israelske passkontorene. At reisende til og fra Israel opplever sikkerhetskontrollene som ubehagelig nærgående og orwellianske er en ting, det kan forklares i en viss berettiget paranoia som preger Israel etter mange terrorangrep gjennom årene. Men at reisende utsettes for trakassering og fengsling på bakgrunn av ulik form for støtte til palestinske organisasjoner og instutisjoner er noe helt annet, og selvsagt helt uakseptabelt.

Fengslingen av de norske bibelskoleelevene synes å være politisk betinget. Det er avslørene at jentene som arbeidet i Jerusalem i første omgang gikk glatt igjennom, mens de som hadde sitt virke på Palestinsk område ble holdt tilbake. Lignende historier er det nok mange av, om ikke fullt så dramatiske. Jeg har selv opplevt å bli holdt igjen i passkontrollen på Tel Aviv, og det var selv om jeg var forhåndsklarert av den israelske ambassaden i Norge. Selv norske professorer på vei til konferanser ved palestinske universiteter lyver rutinemessig om sine formål med reisen for å unngå trakassering og utsettelser ved innreise. Om man er dum nok til å si noe annet enn at man er turist, risikerer en lange avhør og (tydeligvis) fengsling. Det er også vanlig å bli avkrevd passord for private epost-kontoer slik at sikkerhetstjenesten kan gjennomgå all din korrespondanse.

Og hva så? Israel er i dag et svakt demokrati preget av etniske motsetninger og militarisme. Besøkende til Israel bør vite hva en går til og hva en risikerer. Lærdommen en må ta er at skal en besøke palestinske universiteter eller hjelpe palestinske organisasjoner bør en lyve (om en har nerver til det) dersom en vil unngå ubehageligheter. Jeg vil derfor komme med en oppfordring til Israels ambassade i Oslo ved presse- og informasjonsansvarlig Hildegunn Hansen. Dere må gjøre en bedre jobb med å legge til rette for at frivillige fra Norge (og andre land) som skal gjøre en innsats på Vestbredden enklere kommer igjennom systemet ved innreise, og at trakasseringen av slike frivillige samt akademikere som samarbeider med palestinske utdanningsinnstutisjoner opphører. Å kalle seg Midtøstens eneste demokrati forplikter, og jeg tror den Israelske ambassaden i Norge har en jobb å gjøre overfor Israelske sikkerhetsmyndigheter dersom ambassadørens fagre løfter til norske frivillige skal omformes til nye holdninger ved Israels passkontroller.