Vil Putin hacke stortingsvalget?

Onsdag 1. februar 2017 handlet nyhetene om PSTs trusselrapport som fokuserte på økende russisk etterretningsvirksomhet i Norge og faren for at Russland kunne ha interesse av å påvirke det norske stortingsvalget. Dette har en aktuell parallell til USA, der amerikanske etterretningstjenester i tiden etter det amerikanske presidentvalget har vært klare på at russisk etterretning stod bak hackingen av Hillary Clintons kampanjesjef John Podesta og de påfølgende lekkasjene som rammet demokratene i presidentvalget. Påstandene fra CIA om Donald Trump skal ha fått hjelp av russerne til å vinne valget, sammen med lekkasjene om at russisk etterretning skal sitte på kompromitterende videomateriale av Donald Trump i samkvem med russiske prostituerte etter et besøk på et luksushotell i Moskva, har ført til en bitter konflikt mellom Trump på den ene siden og etterretningstjenestene på den andre. Det gikk så langt som at Trump i twittermeldinger sammenlignet CIA med nazi-Tyskland. Han glattet siden over dette, men inntrykket om at Donald Trump er i lomma på Vladimir Putin og russisk etterretning festet seg. Når han samtidig argumenterer for å lette sanksjoner mot Russland, ansetter Rex Tillerson som tidligere Russland-sjef i Exxon og venn av Putin som utenriksminister, og hyller Putins lederegenskaper, evner han ikke å minske mistanken om at Putin har lykkes med å innsette sin foretrukne kandidat som president i verdens mektigste land. Som en konsekvens av dette, er det kanskje ikke lenger den amerikanske presidenten, men heller den tidligere KGB-sjefen som nå bør regnes som verdens mektigste mann. Sterkt gjort av lederen for et land hvis økonomi ikke er større enn Spanias.

I vår hjemlige andedam ble det 1. februar klart at to norske parlamentarikere, Trine Skei Grande fra Venstre og Bård Vegard Solhjell fra SV ikke har fått visum til Russland og dermed ble forsvar- og utenrikskomiteens planlagte reise til Moskva utsatt. De to har mest sannsynlig havnet på Russlands svarteliste over politikere som nektes innreise, som er et motsvar til vestens sanksjoner mot Russland over situasjonen i Ukraina som målrettet rammer enkeltpersoner som har blitt knyttet opp mot planleggingen og gjennomføringen av den folkerettsstridige russiske anneksjonen av Krim-halvøya. Bakgrunnen for at nettopp disse to nektes innreise vet kun russiske myndigheter, men det er sannsynlig at det henger sammen med deres støtte til menneskerettsorganisasjoner og opposisjonelle i Russland. Hensikten med denne visumsnekten må sees i sammenheng med annen russisk etterretningsvirksomhet og tolkes i lys av det vi kan regne med er russiske myndigheters målsetninger for påvirkningesarbeidet overfor Norge.

Så hva ønsker Russland egentlig å oppnå? Russland har siden Sovjetunionens fall hatt en økonomisk og politisk tilnærming til Vesten. Økonomisk vekst har vært blant de viktigste motivatorene for å opprette kontakt med land som det tidligere kommunistiske regimet som var mer eller mindre politisk isolert fra i nesten åtti år. Russland har hatt behov for vestlige investeringer for å bygge infrastruktur og ny industri, og i perioden fra 1991 inntok Russland en mer tilbaketrukken rolle i utenrikspolitikken. Etter at Putin kom til makten i 1999 har Russland tatt mer plass på den internasjonale scenen. Etter flere mindre kriger i Kaukasus, har Putins oppmerksomhet vendt seg mer mot grenselandene i vest. I særlig Hviterussland og Ukraina har russiske myndigheter hatt stor grad av kontroll gjennom russiskvennlige regimer som har ført en politikk etter Putins smak. For Ukrainas del endret dette seg sterkt etter Maidan-oppstanden i 2014 som førte til at Victor Yanokovych og hans regjering måtte trekke seg. Han ville opprettholde den nære kontakten med Russland, mens folket ønsket tilnærming til EU. Dette var et enormt nederlag for det Russiske regimet.

Ukraina var en del av det russiske keiserriket og senere Sovietunionen fra 1791 til 1991, altså i 200 år. Krim-halvøya i sør var strategisk viktig, og ble hovedsete for den russiske svartehavsflåten og base for de territorielle konfliktene med det Osmanske riket. Krimkrigen 1853-1856 var den blodigste mellomstatlige konflikten i Europa siden Napoleonskrigene og frem til 1. Verdenskrig, og ble utkjempet mellom Europas stormakter over kontrollen over halvøya. Byen Sevestapol ble grunnlagt som russisk marineby, og havnen huser Russlands en gangs så mektige, og fortsatt viktige Svartehavsflåte. Etter Sovietunionens sammenbrudd i 1991 ble den viktige marinebasebn liggende i Ukrainsk territorium. Svartehavsflåten fikk bli i Sevestapol, mot at russiske myndigheter betalte leieavgift til Ukraina. I 2009 ble russernes leieavtale av havnefasilitetene satt i spill og en ny avtale kom i havn først etter at den vestlig-vennlige president Viktor Yoshchenko ble presset til nye forhandlinger ved at de russiske gassleveransene ble stengt av. Yoshchenko måtte gå av i 2010, og ble erstattet av den Putin-lojale Viktor Yanokovich. Etter at det lovlig valgte pro-russiske regimet ble avsatt av folkemengden på Maidan-plassen i 2014 fryktet nok Putin (med god grunn) at avtalen om tilgangen til havnefasilitetene for Svartehavsflåten igjen ville bli satt i spill. Muligheten for å få på plass et nytt pro-russisk regime i Kiev så ikke lyse ut, og fra 26. februar begynte russiske styrker å ta kontroll over strategiske posisjoner på halvøya. 18. mars var den russiske anneksjonen av Krim et faktum.

Anneksjonen av Krim-halvøya møtte massive internasjonale protester og økonomiske sanksjoner fra Vesten inklusiv Norge. Det er klart at det nå er en målsetning for russiske myndigheter å undergrave støtten til sanksjonene som rammer Russisk økonomi og en rekke enkeltpersoner innenfor Putins innerste sirkel. Det er i denne sammenhengen eventuelle russiske etteretningsoperasjoner mot Norge må forstås. Det neste som skjedde var derfor ikke så overraskende.

3. februar hadde PST pressekonferanse og kunne fortelle at en flere epost-kontoer tilhørende norske myndigheter og sentrale offentlige personer hadde fått tilsendt mail med skadevare fra den russiske hackergruppen APT29. Dette gjaldt ulike departementer, statens strålevern og en rekke AP-politikere. PST var klare på at det var Russland som stod bak angrepene. Fremgangsmåten ligner på den som John Podesta ble utsatt for. Informasjonen som kan ha blitt hentet ut, er klart av interesse for den russiske utenlandsetteretningen. Spørsmålet er om Russland også overfor Norge planlegger å ta skrittet videre fra informasjonsinnhenting og spionasje, til etteretningsoperasjoner der en forsøker å påvirke utfallet av det norske stortingsvalget. PST har ikke løftet frem dette som spesielt sannsynlig, ettersom det i følge dem stort sett er stor enighet om norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk blant norske partier. Jeg er ikke overbevist. Jeg tror det er et visst høyrepopulistisk parti i Norge som Russland kan ha interesse av skal sitte i sentrale posisjoner. Et parti hvis medlemmer er overrepresentert på kriminalitetsstatistikker, hvis sentrale tillitsvalgte besøker bordeller i tidligere østblokkland, og hvis stortingsrepresentanter blir åpent kritisert av PST for å pleie for nære relasjoner til russiske etteretningsopreatører. Et parti som har en retorikk som ligner den til Donald Trump. Heller enn å støtte dette partiet direkte, kommer nok russisk etterretning til å forsøke å ramme den politiske motsatsen. Den norske venstreside; Rødt, SV og Arbeiderpartiet, og sosialliberale partier som Venstre og Miljøpartiet De Grønne.  Fremgangsmåten kan være dumping av personlige data og eposter av sentrale politikere som kan ha blitt hacket, avsløring av forhold som kan sette politikere i det dårlig lys, og spredning av misinformasjon og “fake news”. Så får vi se, om dette er noe valgkampen 2017 vil bli preget av. I så fall bør vi ikke bli overrasket.

Til sist: Hva skal vi lære av dette, og hvordan skal vi møte disse utfordringene? For min egen del tror jeg ikke Vladimir Putin er en megaloman person som ser seg selv om en kommende verdenshersker. Jeg anser hans utenrikspolitiske ambisjoner til å være begrenset til å konsolidere russisk innflytelse i grenseområdene og tidligere Sovietstater. Han ønsker å hindre videre utvidelser av NATO mot øst og unngå ydmykende situasjoner, slik som å stå i fare for å miste kontrollen over marinebasen til Svartehavsflåten. Da Russland annekterte Krim, brøt de åpenbart folkeretten. Det er derfor riktig og viktig at vesten kom med sanksjoner. Disse sanksjonene må vedvare. Tillater vi at de oppheves uten at det foreligger en fredsavtale som omfatter hele Ukraina, bereder vi grunnen for flere kommende grensejusteringer og territorielle ekspansjoner. Det er en farefull vei å gå.

 

Advertisements
Publisert i Kommentarer | Merket med , , , , , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Lyspunkt i mørket

Finnes det noe positivt med valgseieren til Donald Trump? Selvsagt er resultatet nedslående, og for verden er det kritisk at han både vil si opp Parisavtalen og reforhandle atomavtalen med Iran. Summen ender nok uansett i minus, men på en slik dyster morgen vil jeg likevel forsøke å oppsummere noen ting som kan peke i positiv retning.

– Donald Trump har signalisert en mindre offensiv utenrikspolitikk. Forhåpentlig vil det bety at konfliktnivået opp mot Russland trappes ned, og vi får i neppe en flyforbudssone i Syria slik som Hillary Clinton ivret for. Det vil kunne dempe krigsfrykten og den noe paranoide stemningen mellom Russland og Vesten. Kanskje unngår vi nye amerikanske intervensjoner i Midt-Østen.

– «The Establishment», først og fremst blant demokratene, men også blant republikanerne har fått seg en solid nesestyver. Deres maktarroganse, egenrettferdige og suverene holdninger har blitt gitt en tydelig korreks av de amerikanske velgerne. Folket sa: «Vi vil ha Bernie Sanders som president». Eliten svarte: «Nei, det er Hillary Clinton sin tur nå.» Folket ville ha en kandidat som talte Rom midt i mot, og som ikke var kjøpt og betalt av Wall Street. Det har de forsåvidt fått. Nå bør elitene i begge partier bøye sine hoder i skam.

– Norge, Europa og Vesten vil igjen kunne se på USA, og særlig amerikansk utenrikspolitikk i et mer kritisk lys. Barack Obama gav i kraft av sin person og karisma Amerikansk politikk et langt mer sympatisk ferniss enn det det fortjener. Dronekrigene i Asia og Midtøsten har pågått nesten uten kritikk. Menneskerettighetsbrudd overfor indianerstammer som protesterer mot oljerørledninger, massefengsling av overveiende minoritetsgrupper, politibrutalitet og omfattende bruk av dødsstraff er alle eksempler på amerikansk politikk som fortjener mer kritikk. Kanskje vil den komme tydeligere frem nå som Obama fratrer og Trump tar over.

– Den amerikanske venstresiden som støttet Bernie Sanders bør kjenne sin besøkelsestid og innse at det demokratiske partiet ikke er riktig plattform for å gjennomføre en progressiv agenda. Det er et stort rom til venstre for demokratene i amerikansk politikk, og det bør kunne fylles av ett nytt parti, eller i hvert fall av en organisert gruppe med progressive kandidater under den demokratiske paraplyen. Vi kan også håpe på en oppblomstring av grassrotaktivisme blant alle dem som innser at de ikke har råd til å vente fire år med å bygge mer sosialliberale og grønne samfunn.

Det er mye en kan ha håp om, men det er i dag god grunn til uro. Det største problemet med Trump som president i USA, er at vi vanskelig kan vite hva han faktisk vil gjøre. Det lille av konkrete forslag har har fremmet i løpet av kampanjen etterlater store hull av uvisse om hva hans administrasjon vil foreta seg. Vi kan ikke annet enn å vente å se.

Publisert i Kommentarer | Merket med , , , , | Legg igjen en kommentar

Rapport fra seminar for indieforfattere 03/06/16

Kan man lykkes som indieforfatter og gi ut bøker utenom de etablerte forlagene i Norge? Det er i hvert fall mange som har tenkt til å prøve.

Fredag 3. juni samlet Kristin Over-Rein og Daniel Milford nesten 40 indieforfattere og andre interesserte til seminar på Eldorado bokhandel i Oslo. Programmet var innholdsrikt, og varte fra 12:00 til 16:00 med påfølgende fellesmiddag på Youngstorget. Mange av deltakerne kjente hverandre kun fra nettet og Facebook-gruppen Indieforfatterforum. Der har jeg selv vært så heldig å bli invitert med, og jeg er svært glad for at jeg dro på seminaret for indieforfattere.

Programmet hadde poster på programmet som omhandlet print-on-demand, selvpublisering av e-bok, markedsføring, og manusarbeid. I tillegg fikk vi innblikk driften av Eldorado bokhandel og mulighetene for hylleplass for indieforfattere ved daglig leder Christian Skrede, Elizabeth Sellevoll fra ebok.no snakket om satsning på selvpubliserte e-bøker, og oppstartsbedriften BoldBooks presenterte sitt forretningskonsept og bad om innspill og ideer.

Tre forfattere som alle hadde selvpublisert bøker presenterte sine tanker. Bjørn Andreas Bull Hansen som jeg også har skrevet om før på bloggen, Daniel Milford og Marit Bødtker. Alle tre med forskjellig utgangspunkt og syn på det å selvpublisere. Det var svært nyttig å få frem de ulike perspektivene. Selv har jeg veldig sans for Daniel Milford, selv om jeg ennå ikke har fått lest hans ungdomsroman om superhelten Plant-Man. Den har fått svært gode tilbakemeldinger sålangt: 

Det var nyttig å være med på seminaret, og det gav mye inspirasjon til å satse videre med mitt eget romanprosjekt. Jeg skriver på en spenningsroman med arbeidstittelen Rydda mark. Den handler om en gruppe unge mennesker som overlever en katastrofal pandemi, bare for å oppdage at nye farer truer. Hvem skal de stole på når alle nødetater er slått ut? Gir det mening å leve videre når du skjønner at alle dine venner og familiemedlemmer er døde? Boken er jeg i ferd med å sluttføre og jeg håper å få gitt den ut i løpet av 2016.

Jeg er fortsatt pragmatisk når det gjelder utgivelse, og jeg utelukker ikke å gi den ut på etablert forslag om jeg skulle bli antatt. Samtidig er det noe med det å gi ut boka selv som appellerer til meg. Det å ha kontroll på a til å i prosessen. Selv sitte på alle rettigheter. Vite at når jeg legger tid og krefter ned i markedsføring og promotering, så jobber jeg for meg selv, og ikke for bunnlinja i et svært forlag. Det er heller ikke så vanskelig lenger. Er det noe denne dagen og dette seminaret har lært meg, er at det går an. Det er mulig å få det til, og det er ikke så vanskelig når du først vet hvordan du skal gjøre det.

Takk til Kristin Over-Rein og Daniel Milford som har lagt ned mye tid og krefter i dette.

| Legg igjen en kommentar

Den amerikanske våren

Rosario Dawson

Actress Rosario Dawson takes part in a demonstration on Capitol Hill in Washington, Friday, April 15, 2016. The demonstration, called Democracy Spring, is advocating a set of reforms the organizers have dubbed the «democracy movement,» demanding Congress amend campaign finance laws and restore the Voting Rights Act, among other actions. (AP Photo/Pablo Martinez Monsivais)

Fredag 15. april ble den amerikanske skuespilleren Rosario Dawson, kjent fra Sin City og Daredevil arrestert i Washington DC. Hun hadde deltatt i en sivil ulydighets-aksjon i regi av kampanjegruppen Democracy Spring som representerer en rekke organisasjoner som jobber for demokrati og borgerrettigheter i USA. Innen Rosario ble arrestert, hadde over 1000 aksjonister før henne blitt arrestert på bakgrunn av den samme aksjonen. Aksjonistene gjennomfører “sit ins” på trappene til Kapitol-bygningen der kongressen holder til i den amerikanske hovedstaden. Inspirert av borgerettighets forkjempere som Martin Luther King jr. og Rosa Parks, kjemper de med fredlige virkemidler for å få frem sitt budskap. Men hva er det egentlig de vil oppnå? Kampropet til aksjonistene er: “one person, one vote”, på norsk: “en person, en stemme”. Altså kjemper de for demokrati. Så vil mange sikkert innvende: Men er ikke USA allerede et demokrati?

Ikke i følge forskere fra Princeton og Northwestern universiteter. En rapport skrevet i 2014, konkluderte med at de amerikanske styresmaktene representerer lobbyister og særinteresser, og ikke folket. Gjennom å se på 1800 myndighetsvedtak fra 1981 til 2002 kunne de se at politikken ble ført til fordel for de rike og mektige, på bekostningen av resten av befolkningen. Det er særlig store selskaper som skaffer seg innflytelse over beslutningsprosesser i Washington via lobbyister og valgkampbidrag. Denne formen for legaliserte bestikkelser har foregått i mange tiår, men situasjonen endret seg til det verre med en kjennelse i den amerikanske høyesterett i 2010, der den konservative kampanjeorganisasjonen Citizens United vant over den føderale valgkommisjonen over spørsmålet om ubegrensede valgkampbidrag. Kjennelsen har ført til at private selskaper kan bruke ubegrensede midler til å støtte kampanjene til kongressmedlemmer, senatorer og presidentkandidater gjennom såkalte super-PACs (Political Action Committee). Pengene brukes hovedsakelig til reklamekampanjer der det spres negativ omtale av motkandidater. Dette har ført til at kandidater som ikke har sterke selskaper i ryggen har liten eller ingen sjans til å oppnå offentlige verv i USA. Dette gjelder også på delstatsnivå, om enn i mindre grad. Resultatet er at kongressen og senatet vedtar politikk som gavner de selskapene som har betalt for valgkampene deres. Konsekvensen er stadig økende sosiale forskjeller.

Et styresett der de rikeste har all makt og innflytelse, og der vanlige folk har liten mulighet til å oppnå politiske verv eller i det hele tatt påvirke politikkutvikling, kan ikke kalles et demokrati. Det er i stedet et oligarki, eller kanskje mer presist: et plutokrati, som betyr rikmannsvelde. Det er derfor vi nå ser en økende mobilisering for demokratiske reformer i USA. Den første bølgen av protester så vi med Occupy Wall Street-kampanjen i 2011 der titusene marserte i protest mot økende ulikhet og finansnæringens grådighet. Nå mobiliseres det igjen til kamp for reformer i Washington DC. Men det er selvsagt presidentkandidat Bernie Sanders kampanje som utgjør den største mobiliseringen for forandring i USA. Han er en uttalt motstander av kjennelsen i høyesterett som legaliserer store pengebidrag fra selskaper til valgkamp, og han har selv valgt å klare seg uten noen super-PAC. I stedet for å hive seg på med negative kampanjer, har han valgt å bruke reklameflaten til å fokusere på saker. Pengene til å drive sin kampanje får han fra vanlige folk, som bidrar med mindre gaver, snittet er på 27$. Men når antall givere passerer seks millioner, blir det likevel mye penger som kommer inn. Sanders kampanje samler store grupper av tilhengere som slutter opp om budskapet om inntektsutjevning, høyere minstelønn, gratis helsevesen til alle og gratis adgang til offentlige universiteter og høyskoler. Mange av Bernie Sanders ivrigste tilhengere, som nevnte Rosario Dawson, er opptatt av særlig en sak som er selve forutsetningen for å kunne gjennomføre reformer på alle andre saksfelt. Det er å vinne makten tilbake fra oligarkiet, og ta tilbake folkets mulighet til å påvirke de politiske prosesser.

Den arabiske våren som begynte med protester mot regimet i Tunisia i 2010 og senere spredte seg til mange land i den arabiske regionen, har fått et par positive utfall og ellers ført til krig og konflikt. Er det starten på en amerikansk vår vi er vitne til nå? Svaret på hvor veien går videre får vi i løpet av sommeren. Skulle Bernie Sanders tape primærvalget om nominasjonen fra demokratene, vil store deler av hans tilhengerskare ha vondt for å slutte opp om Hillary Clinton som de fleste oppfatter som en del av problemet, ikke løsning for de demokratiske utfordringene USA står overfor. Aksjonistene som stod bak Occupy Wall Street og Democracy Spring kommer kanskje til å holde seg for nesen og stemme på Hillary dersom alternativet er Donald Trump eller Ted Cruz, men kampanjene for demokratireform vil nok bare bli sterkere dersom Bernie taper nominasjonen. Anklagene om at partiet har rigget valgprosessen i Hillarys favør er mange, og de store pengegavene til Hillarys kampanje fra selskaper innen olje, våpenindustri og legemiddelselskaper er kontroversielle for å si det mildt. For å ikke snakke om talene hun holdt for storbanker som Goldman Sachs etter at hun gikk av som utenriksminister, som hun ble betalt 225.000 $ for, per tale! Republikanerne vinner presidentvalg i USA når valgdeltakelsen er lav. Bernie Sanders har vist at han kan mobilisere nye velgergrupper og partiuavhengige som støttespillere. Det samme kan ikke Hillary vise til. Selv om Sanders etter demokratenes landsmøte skulle snu om og drive valgkamp til fordel for Hilary, er det ikke sikkert det vil være nok til å lokke uavhengige og førstegangsvelgere til urnene. Konsekvensen kan bli fire år med republikansk styre.

De store selskapers innflytelse over Washington på bekostning av folkestyret har nådd en smertegrense i den amerikanske befolkningen. Om den neste presidenten har Clinton, Cruz eller Trump som etternavn, vil det ikke ha så mye å si for demokratiaksjonistene som lar seg arrestere på trappene til Capitiol i Washinton DC denne våren. Det er bare én kandidat som blir trodd på at han vil gjøre noe for å vinne makten tilbake til folket, og det er Bernie Sanders.

Publisert i Kommentarer | Merket med , , , , , , , , , , , , | 1 kommentar

Bokanmeldelse: Isak, av Bjørn Andreas Bull-Hansen

Utgitt på Nidhogg forlag, 2015.

Forfatteren Bjørn Andreas Bull-Hansen har tidligere gitt ut femten bøker på etablerte forlag, men den siste romanen; Isak, har han gitt ut på eget forlag. Du kan lese mer om dette valget her. Det er interessant at en forfatter som har gitt ut mange bøker på etablerte forlag velger å selvpublisere, og det er spennende å se om han vil lykkes med det. I utgangspunktet skulle boka lanseres kun som e-bok, men underveis i prosjektet valgte han å trykke opp og distribuere papirutgaver. Romanen Isak har blitt kjøpt inn av kulturrådets innkjøpsordning, og er derfor å finne på alle landets biblioteker. Eventuelt kan du kjøpe boken her.

12474085_757563467712764_2571570343397828738_oTidligere i forfatterskapet har Bull-Hansen gitt ut bøker i fantasylandskapet. Han har også skrevet romaner basert på norrøn mytolgi, og er i likhet med meg fascinert av viking-kulturen. På bloggen hans kan vi lese om hvordan man kan overføre viking-mentalitet og kultur til livet i det moderne samfunnet. Av tidligere utgivelser har jeg kun lest Brans reise som tenåring. For meg gav ikke fantasyromanen særlig medsmak i konkurranse med andre fantasy-forfattere jeg leste på den tiden som Robert Jordan (Wheel of Time), Terry Goodkind (Sword of Thruth) og Terry Brooks (Shannara-serien). Kanskje en urettferdig sammenligning, men inntrykket av romanen jeg sitter igjen med i dag er at den var for langsom og omstendelig. Bakgrunnen for at jeg ville lese hans siste roman; Isak, lå først og fremst i at jeg selv skriver på en bok med noe av de samme tema, og at jeg selv også vurderer å selvpublisere.

Romanen Isak, er en dystopisk fremtidsroman, og befinner seg i noe av det samme landskapet som McCarthys The Road, eller filmen I am Legend med Will Smith. Verden slik vi kjenner den har gått under i en katastrofal epidemi, og Isak er igjen alene som den tilsynelatende siste mannen på jorden. Romanen innledes med en introduksjon av Isak som mistilpasset norsklærer som forakter sine fremmedkulturelle elever. Han fremstår som en lite sympatisk type, som en einstøing og særing, men møtet med kjæresten Elise og skildringen av deres forhold skaper dybde i karakterfremstillingen. Kjæresten dør tidlig i fortellingen, men er stadig og gjentakende til (det kjedsommelige) tilbake i hovedpersonens bevissthet og fantasi gjennom hele fortellingen. Isak lever i ensomhet i flere tiår og tror han er den siste levende mann på jorden, inntil han omsider får besøk på gården av den rømte slaven John. De etablerer et liv sammen, der John underkaster seg en mutt og gretten aldrende Isak på gården Isak har bodd på i en vik ved sjøen i nærheten av Fredrikstad.

Senere konfronteres de to med stadig flere vandrere fra sør, og det blir etterhvert klart at kontinentet er styrt som et fundamentalistisk kalifat i ren Islamsk Stat-stil. Alle overlevende kristne, hvite europeere har blitt undertrykket av de muslimske fundamentalistene, og holdt som slaver. Utsendinger fra dette kalifatet når omsider helt opp til Østfold og gården til Isak, på jakt etter den rømte slaven John. I det Isak nekter å betale skatt til disse utsendingene, er det at historiens store konflikt oppstår. Utsendingene omtales som “svartskjegger”, og er fremstilt totalt unyansert som brutale, dumme og onde. Det er i fremstillingen av disse fiendene at romanen Isak har sine største svakheter. Fiendene er fullstendig flate karikaturer av ren fundamentalistisk, islamsk ondskap. De eier ingen karaktertrekk som kunne utdype dem eller gjøre dem interessante, i stedet kjennetegnes de kun av sin brutalitet som skildres i kvalmende detaljerte torturbeskrivelser. Jeg skal ikke røpe handlingen videre, men jeg skuffes over fremstillingen av disse islamske fundamentalistene. Det dystopiske scenarioet ligner en zombie-apokalypse, der zombiene er byttet ut med en Eurabia-dystopi slik vi kjenner den hos Fjordmann og Breivik sine fantasier, eller i sin noe modererte form i Hege Storhaugs, Islam, den 11. landeplage. Min innskytelse er at boken hadde blitt bedre om det faktisk hadde dreid seg om zombier, i stedet for denne totalt forflatende steriotypien av et dystopisk islamist-styre. Bull-Hansen sier selv i intervjuer i forbindelse med utgivelsen at boken tar opp Islam-kritikk, og at han vil sette fokus på hvordan fremveksten av Islam kan føre til en brutalisering av samfunnet. Et av motivene for at han valgte å gi ut boken på eget forlag, var at han følte at han som etnisk norsk forfatter ikke kunne fremme slik islamkritikk i bøker utgitt av de etablerte forlagene. Vel, kanskje burde han latt være.

Skildringen av “svartskjeggene” kan knapt kalles annet enn rasistisk, og kalifat-dystopien sammenfaller med scenarier som diskuteres på de mørke deler av det høyre-ekstreme nettet. Også fremstillingen av Isaks elever i begynnelsen av boka før epidemien inntreffer, levner de fremmedkulturelle (i hovedsak muslimske) elevene liten ære. Denne tråden av fortellingen opplever jeg som svært lite sympatisk, og jeg sitter igjen men en flau følelse at det er forfatterens eget syn på muslimer som kommer til uttrykk. Nå modifiserer Bull-Hansen dette inntrykket av sine holdninger noe på sin viking-fokuserte blogg, der han blant annet har skrevet disse innleggene: No place for racists in Valhalla, og Still no place for racists in Valhalla. Totalt sett blir derfor oppfattelsen av forfatterens holdninger mer nyansert, men leser en boken alene vil man oppleve holdningene til islam som ren dystopisk islamofobi i Fjordmann-ånd. Så bør man selvsagt ikke dømme boken og historien på ideologien og holdningene som skinner igjennom fortellingen alene.

Boken er lang, har 414 sider, og kanskje 150 for mange. En del sekvenser er repetative, slik som gjøremålene på gården og tilbakeblikkene på livet med Elise og synene av kjæresten utover i boka. Noen handlingssekvenser fremstår som gjentagelser med små variasjoner, slik som turer på jakt, gjentagende reiser til Oslo, og så videre. Språket er godt, og flere av karakterene er fremstilt som hele, om enn usympatiske personer. Jeg blir aldri glad i hovedpersonen Isak. Det skyldes nok holdningene han fremviser i begynnelsen av boka. Andre karakterer er enklere å identifisere seg med. Noen partier i boka er langt bedre enn andre. Skildringen av de umiddelbare konsekvensene av epedimien er dystre og setter leseren i den riktige post-apokalyptiske stemningen. Etableringen av bosted, og flere av fortellerpersonens tilbakeblikk er også gode. Skildringene av fundamentalistene er tilsvarende svake. Som tilflyttet østfolding var det morsomt å lese om hjemlige landskap i en post-apokalyptisk setting, men som helhet gir boka mye av den samme leseropplevelsen som da jeg leste Brans reise for nesten 20 år siden. Boka er for lang og omstendelig trass i gode partier, og den dystopiske fremstillingen av det brutale kalifatet ble for enkel, forflatet og ikke minst fordummende. Det finnes mye god og informert islamkritikk, denne dystopien er ingen av delene.  

Terningkast: terning-3

 

 

Publisert i Anmeldelser | Merket med , , , , , , , , , | 1 kommentar

Håp for Bernie Sanders og det amerikanske demokratiet

retirement-blog-social-security-clinton-and-sanders-debateBernie Sanders kampanje er ikke død, selv om norsk presse ikke kan vente med å begrave ham levende. Super Thuesday 1. mars gav som ventet et stort forsprang til Hillary Clinton, men over helgen 5. – 6. mars har fire stater avholdt sine primærvalg, og av disse vant Bernie tre. Kansas, Nebraska og Maine gikk for Sanders, mens Louisiana valgte Clinton. I delegatfordeling kom de noenlunde likt ut, men Sanders gjorde det totalt best med 66 delegater mot Clintons 63. Det mest interessante resultatet var kanskje Kansas som har valgt “riktig” primærvalgvinner de siste 50 årene. Det vil si at delstatens valgvinner også har endt opp som partiets nasjonale kandidat i 100% av tilfellene de siste 50 årene. Kansas er den eneste staten som har spådd riktig utfall i alle valgene. Statistikk som dette er selvfølgelig ingen sikker vitenskap, men det kan hende at primærvalgsvelgerne i Kansas har en egen evne til å velge riktig kandidat. Så gjenstår det å se om Bernie Sanders kan gå videre til å overbevise nok velgere i de gjenstående statene til å ta igjen Hilarys forsprang. Han har allerede tatt igjen Hillarys ledelse med 50 prosentpoeng, og så lenge han fortsetter å vinne primærvalg er kampen langt fra over.

Her hjemme har media allerede konkludert. Hillary Clinton er den antatte vinneren av demokratenes primærvalgkamp. Derfor velger de å heller skrive om hvem hun kan ende opp med å velge som visepresident-kandidat enn om Sanders seiere over helgen. De fleste later til å være fornøyde så lenge demokratene vinner. Trump virker skremmende, mens Hillary Clinton fremstår som det trygge valget. Hennes ektemann, Bill Clinton var en godt likt president, trass kontroverser og skandaler, og han ble enormt populær i Norge da han som første sittende amerikanske president besøkte Oslo i 1999. Så burde vi ikke slå oss til ro med det? Være fornøyde med Hillary Clinton og feire den første kvinnelige amerikanske presidenten? Nei. Det er nemlig en grunn til at Robert Reich, den amerikanske økonomiprofessoren og tidligere arbeidsminister i Bill Clintons administrasjon heller har gitt sin støtte til utfordreren Bernie Sanders. Det handler blant annet om en høyesterettsavgjørelse kalt Citizens United v. Federal Election Commission fra 2010, og konsekvensene den har fått for private selskapers innflytelse i amerikansk politikk. I enkle trekk kan vi si at avgjørelsen slo fast at private selskaper er å regne som mennesker, og at penger er å regne som ytringsfrihet. I praksis førte dette til at private selskaper fikk mulighet til å bruke ubegrensede midler på valgkampbidrag til sine foretrukne politiske kandidater, samt at de nå kunne finansiere kampanjer gjennom såkalte super-PACs (political action committee) med negativ omtale av de kandidatene de ikke likte. Det hadde ikke tidligere vært tillatt. I dissensuttalelsen fra høyesterettsdommer John Paul Stevens kan vi lese hva han mener om konsekvensene av dommen. «(it) threatens to undermine the integrity of elected institutions across the Nation. The path it has taken to reach its outcome will, I fear, do damage to this institution.» Og videre: «A democracy cannot function effectively when its constituent members believe laws are being bought and sold.»

Dette er et poeng som har blitt underkommunisert i den norske dekningen av den amerikanske valgkampen. Hillary Clinton er på alle måter en del av den politiske eliten i USA. Mer enn det, hun utgjør sammen med sin ektemann, Bush-familien og andre deler av toppsjiktet i de to partiene et amerikansk aristokrati av superrike yrkespolitikere og maktmennesker. Hun mottar enorme valgkampbidrag fra de store bankene og andre selskaper innen oljenæringen, våpenindustrien og den private fengelsindustrien, og har tjent mange titalls millioner på taleoppdrag for de samme institusjonene. Hun er allerede en del av det amerikanske oligarkiet, fåmannsveldet som gjennom sine allianser med de store konsernene og pengekreftene dominerer amerikansk politikk på bekostning av et reelt folkestyre. Det amerikanske oligarkiet har stått for avregulering av finansindustrien, motstand mot fornybar energi og har støttet kriger og intervensjoner i Midtøsten og andre steder i den 3. verden i årtier. Akkurat som Barack Obama gav et falskt løfte om “change” til amerikanske befolkningen og verden ellers, vil Hillary Clinton først og fremst representere de superrike og deres interesser og fremholde deres posisjoner i de internasjonale fora. Med Hillary Clinton kan vi vente oss flere kriger i Midtøsten, vi må se lenge etter effektive begrensninger på olje- og gassvirksomhet og de superrikes interesser i internasjonale handelsspørsmål vil gå fremfor interessene til utviklingslandene. Dermed er ikke Citizens United vs. FEC et smalt amerikansk spørsmål, men et globalt spørsmål ettersom ringvirkningene av den organiserte korrupsjonen som følger dommen når alle land i verden.

Bernie Sanders er en diametralt motsatt kandidat når det kommer til disse spørsmålene. Han er et sterk motstander av dommen i høyesterett, og har uttalt at det vil være noe av det viktigste han kan gjøre som president å sørge for at dommen blir omgjort. Han har også ikke etablert noen super-PACs til fordel for egen kampanje, og den store majoriteten av hans snart 5 millioner individuelle bidragsytere er vanlige folk som har gitt i snitt 27 dollar hver. Dette er i stor kontrast til Hillary Clinton som har storbanker som CitiGroup og GoldmanSachs som største bidragsytere. Begge bankene hadde spekulert i såkalte subprime-lån og som måtte ta imot enorme hjelpepakker fra myndighetene og President Obama for å unngå å kollapse i 2008. Disse bankene var “too big to fail” under finanskrisen, men er faktisk bare enda større nå. Mens disse bankene finansierer Hillarys kampanje, har Sanders et helt annet budskap. “If a bank is too big to fail, it’s too big to exist. I would break them up!”. Ikke rart de ikke kan få kastet nok penger etter Hillary Clinton. Bernie Sanders har sterk støtte i befolkningen for sin tøffe linje mot de store bankene og Wall Street generelt, og Hillary Clinton forsøker å fremstå som like tøff for å fri til de samme velgerne. Troverdigheten hennes på dette spørsmålet er derimot svært lav, og det er lite overraskende tatt i betraktning de store donasjonene hun mottar fra disse bankene.

x3tDVFjSå spørs det om det holder for Bernie Sanders i 2016 å være den eneste ærlige og rene politikeren i valget, i et felt der motstanderene har enorme ressurser å hente hos de private selskapene og lobbyistene. Så langt i kampanjen har Clinton fått et sterkt forsprang. Skulle Bernie Sanders tape, ville det ikke bare være et tap for venstresiden i amerikansk politikk. Det ville også være et alvorlig tap for det amerikanske demokratiet. For nok en gang ville elitens kandidat ta seieren som følge av en enormt kostbar politisk kampanje, og som følge av super-PACs og de elite-dominerte amerikanske mediers definisjonsmakt. Citizens United og den organiserte korrupsjonen ville bestå, olje-, våpen-, og fengselsindustriens makt over de politiske prosessene ville bestå, og den amerikanske stat ville fortsette å fungere som den forlengede armen til multinasjonale konserners interesser i internasjonale fora. Selv om Sanders sjanser i valgkampen fremdeles er større enn det norske medier evner å formidle, er det nok mye å håpe på at han skal bli den neste amerikanske presidenten. Men den bevegelse han har skapt, og den økte politiske bevisstheten han har bygd omkring den politiske korrupsjonen blant USAs unge, vil uansett være en kime til en ny folkelig motstand mot eliten og de superrikes politiske dominans. Det er å håpe på at amerikanerne kan evne å vinne tilbake demokratiet og kontrollen over sine demokratiske prosesser fra de multinasjonale konserner og finansinstitusjoner, og at de selv om det politiske oligarkiet igjen kan notere seg en seier i 2016, så vil det være en pyrrhosseier. Vi kan håpe på at vi ved neste korsvei vil kunne se at de progressive kreftene samler seg igjen med ny dedikasjon og motivasjon bak nye kandidater. Kampen for demokratiet i USA er nemlig av global betydning. I en tid der fascisme og krig brer om seg, og klimaendringer truer selve livsgrunnlaget, trenger vi at USA igjen kan bli vestens skinnende ledestjerne, med en uttrakt hånd til fattige og krigsherjede land verden over. For det viktigste vi kunne fått i Bernie Sanders, var en president som tok faren for klimaendringer på virkelig alvor, som ledet an internasjonalt i en ny ambisøs klimapolitikk, og som vi kunne stole på ikke var påvirket av donasjoner fra oljebransen og deres allierte.

Publisert i Kommentarer | Merket med , , , , , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Skogsarbeid

De sier skogen kan være en metafor på livet. Det gir lite mening for meg. Skogen er liv i seg selv. En levende organisme, og samtidig et hjem for annet liv. Jeg kjenner skogen bedre enn de fleste, og samtidig kjenner jeg den ikke. Jeg sitter foran skjermer på myke stoler i tempererte hus og er egentlig lite ute, likevel er det i skogen jeg kjenner meg hjemme. Skogen er alt og ingenting for meg. Trær på trær og kolle over kolle. Men når jeg engang sitter midt i et plantefelt og granene omkring rammer inn en snødekket barhugd lysning, da vil jeg helst bare bli. Da drømmer jeg om å kunne sitte der for alltid og kjenne på stillheten og roen inne i meg, i lytte til suset i trærne og fuglenes sang. Men i skogen rundt lusker elgene og hjortene og håper jeg snart forsvinner. Jeg tramper i deres matfat og skjærer ned deres beitebusker.

Jeg går i skogen med ryddesagen og skaper monokultur i plantefeltene. Jeg tråkker i stykker nedrimet blåbærlyng og lager dype spor i eldgammelt lav. Jeg forakter mitt eget fotavtrykk når jeg ser hjortens smale spor i snøen. Jeg er i fremmed land, en mann i elgens rike. Jeg jager or og eik og lønn, og skaper dyster barskog. Rådyret trives ikke der, hvor solen stenges ute.

Jeg får lønn for det, jeg gjør en jobb, en nyttig ting for landet. Det hus du bygget, den plank de skar, var skog som farfar plantet. Vi trenger tømmer til tusen ting, og vi pleier de planter vi har plantet. Vi hugger dem først om sytti år, da vet vi ikke hva venter.

Så går jeg da med ryddesag og skjærer ned hasselkrattet. Jeg håper at ekorn og mus vet om et kratt som får stå i fred. Jeg håper at ospa gror frem på ny, så elgen får spise av den. At lyng og lav og lau får liv av vårlys og vann på ny.  

Publisert i Blog | Merket med , , , , , , , , | 1 kommentar