Kan ungt blod gi evig liv?

Image by sabin urcelay from Pixabay

1 Kan ungt blod gi evig liv?
I 2016 startet gründeren Jesse Karmazin selskapet “Ambrosia” i USA. Selskapet solgte infusjoner med plasma (et blodprodukt) fra unge mennesker til eldre for 8000 dollar per behandling under dekke av å gjennomføre en klinisk studie¹. Forsøket ble avsluttet i 2019 og aktiviteten i selskapet stoppet opp etter at FDA (Food and Drug Agency, tilsvarende Statens Legemiddelverk i Norge) uttrykte bekymring, og advarte om mulige alvorlige bivirkninger og skader som mulig følge av infusjonene_². Senere har salget av infusjoner startet opp igjen, ettersom etterspørselen etter infusjonene har vedvart³.

Selskapet fikk trass den lunkne mottakelsen stor oppmerksomhet i media, og innenfor transhumanistiske miljøer spesielt. Oppmerksomheten toppet seg da TV-serien “Silicon Valley” profilerte prosedyren (sesong 4, episode 5: “blood boy”)⁴. I episoden kan vi se en middelaldrende tek-investor få direkte blodoverføring fra en ung og topptrent donor, eller “transfusion associate” som han blir omtalt som. Da hovedpersonen i serien spør om hva det er for noe, får han følgende spørsmål tilbake: “Are you really not familiar with parabiosis?” (Kjenner du virkelig ikke til parabiose?). I stedet for å la det spørsmålet henge, skal jeg nå forklare hva parabiose er, ettersom det vil forklare bakgrunnen for hvorfor det å selge blodplasma fra unge personer til eldre i det hele tatt kom i stand som forretningsidé. Og deretter forsøke å svare på spørsmålet: Er det etisk forsvarlig å overføre blod fra unge mennesker til eldre for å bekjempe aldring?

1.1 Parabiose
Forsøk på mus og rotter med prosedyren parabiose har forskere drevet med i 150 år. I denne sammenhengen betyr det at skinnet på forsøksdyrene kuttes opp langs siden, og deretter sys dyrene sammen side om side på en slik måte at deres blodomløp vokser sammen. De vil i praksis dele organfunksjoner, ettersom blodet sirkuleres i et felles system. En måte å tenke om dette, er at forskerne lager siamesiske tvillinger på en kunstig måte. Slike parabiose-forsøk har gitt mange viktige oppdagelser til medisinen. F.eks. var det på bakgrunn av parabioseforsøk der normalvektige rotter ble sydd sammen med overvektige rotter at man forsto hva slags funksjon hormonet leptin har for å regulere appetitt⁵.



1.1.1 Heterokron parabiose
Inspirasjonen til oppstartsselskapet Ambrosias forretningsidé kommer fra en annen type parabioseforsøk, nemlig heterokron parabiose. I disse forsøkene sys en ung mus sammen med en gammel mus, og når deres blodomløp vokser sammen, viser studier at aldring i den gamle musen reverseres over flere parametere⁶. Årsakene til dette er ennå ikke utforsket på en uttømmende måte, men mye tyder på at det handler om at den gamle musen kan nyttiggjøre seg stamceller fra den unge. Tilgangen til stamceller reduseres ettersom vi blir eldre, og dermed forringes kroppens evne til å reparere og erstatte skadede celler⁷. Når det er sagt, er det viktig å påpeke at kritikere av behandlingsformen Ambrosia tilbyr vil innvende at deler av den positive effekten vi kan se på den eldre musen i paret kan skyldes andre faktorer enn tilgang på stamceller fra den unge musen. F.eks. vil den unge musen trekke med seg den gamle rundt omkring når den i ungdommelig nysgjerrighet utforsker sine omgivelser. Den gamle musen får ganske enkelt mer trim enn den ellers ville fått. Den nyter også godt av at den kan nyttiggjøre seg av den unge musens unge og mer effektive organer til å rense blodet, samt at det unge hjertet sikrer en bedre sirkulasjon og distribusjon av oksygen.

Man kan vanskelig se for seg å behandle gamle mennesker med parabiose direkte. Det ville medføre å sy sammen en gammel person med en ung person og sørge for at deres blodomløp vokste sammen. I stedet kan man se for seg å gjennomføre jevnlige runder med direkte blodoverføringer mellom en ung person og en eldre pasient slik det ble fremstilt i klippet fra TV-serien “Silicon Valley”⁸. Baksiden med dette er at det fremdeles er upraktisk, det krever en del medisinsk utstyr å gjennomføre, og ikke minst krever det svært mye av donoren når det gjelder å være tilgjengelig for overføringene. Man skal kanskje ikke se helt bort ifra at noen vil forsøke dette i praksis, men kostnadene knyttet til det vil gjøre det til en svært eksklusiv behandlingsform.

1.2 Heterokron plasmatransfusjon
Det er her overføringer med blodplasma kommer inn. Håpet er at de resultatene forskerne har sett i forsøk med heterokron parabiose når det gjelder reversering av aldring kan reproduseres med utveksling av blod. Hovedforskjellen vil da være at de gamle menneskene ikke lenger kan nyttiggjøre seg av den unge personens organer, slik som i mus som er sydd direkte sammen. Etter all oppmerksomheten som tilkom oppstartsselskapet Ambrosia i 2019 og kontroversene omkring lovligheten av de såkalte kliniske studiene selskapet utførte, har interessen for forskning på heterokrone plasmatransfusjoner tiltatt blant mer seriøse medisinske forskningsmiljøer⁹. Positive effekter av heterokron blodtransfusjon på aldringsparametere har blitt påvist i mus i slike studier, men hva som er årsakssammenhengene og de avgjørende faktorene er det ennå for tidlig å konkludere om¹⁰.

2 Transhumanistiske perspektiver på aldring og død
Behandlingen med overføringer av blodplasma fra unge mennesker kan sees i sammenheng med den transhumanistiske bevegelsen der kampen mot aldring og død er et sentralt aspekt. Den prominente transhumanisten og Oxford-professoren i filosofi Nick Bostrom har skrevet følgende:

“To stay alive is a basic human drive. It is a precondition for all other activities. Life-extension is the natural progression of medicine from curing diseases and the effects of aging to preventing them altogether. It follows the dictum laid down by many religions: that human life is sacred and should be cherished and preserved.”¹¹

For Bostrom og andre moderne transhumanister er ikke døden en naturlig del av tilværelsen, men et problem som må løses. Ulike retninger innen transhumanismen fokuserer på forskjellige løsninger. Noen utforsker den medisinske veien der fremskritt innen stamcelleforskning, genterapi med mer gir løfter om fremtidige behandlingsformer som kan utsette aldring og død. I denne sammenhengen ses aldring som mer en sykdom enn en naturlig prosess.

2.1 Aldring er en sykdom
Transhumanisten David Sinclear som forsker på genetikk ved Harvard er blant dem som fremholder dette synet. Aldring er ifølge ham ikke en naturlig konsekvens av å bli eldre, men bør sees på som en medisinsk tilstand i seg selv. Som andre medisinske tilstander er det også håp om at aldring kan behandles.

“Many of the most serious diseases today are a function of aging. Thus, identifying the molecular mechanisms and treatments of aging should be an urgent priority. Unless we address aging at its root cause, we’re not going to continue our linear, upward progress toward longer and longer life spans.”¹²

Ved å se på aldring som en sykdom som kan og bør bekjempes, kan det settes inn ressurser innen forskning og medisinsk behandling som vil føre til at forventet levealder vil kunne fortsette å stige. Flere ser for seg at vi vil kunne møte til en omfattende foryngelsesbehandling som vil kunne involvere genterapi og stamcelleoverføringer kanskje hvert tyvende år, og på den måten stille aldringsklokken tilbake, i teorien uendelig mange ganger. Den britiske transhumanisten og aldringsforskeren Abrey de Grey mener at det første mennesket som vil bli 1000 år gammel, mest sannsynlig allerede er født!¹³ Kritikere av denne tilnærmingen kommer fra flere hold, men det er klart at i et globalt perspektiv fremstår det som svært urettferdig at store ressurser og økonomiske midler legges inn for å øke levealderen i vesten, mens mennesker i fattige land ikke har tilgang til grunnleggende medisinske tjenester, eller for den saks skyld, rent vann.

2.2 «Å leve om enn man dør»
En annen hovedretning innen transhumanismen handler om å finne måter å leve videre på, om man ikke klarer å utsette eller forhindre den biologiske døden i seg selv. Ettersom disse tilnærmingene utgjør en ideologisk kontekst til tanken om evig liv gjennom ungt blod, vil jeg nevne noen av disse tilnærmingene her.

Noen transhumanister ser for seg at vi i fremtiden vil ha kommet så langt i utviklingen av kunstige nevroner, at det vil være mulig å laste opp hele hjernen og alt dens innhold til en datamaskin, på en slik måte at vi vil kunne leve videre gjennom det som kalles WBE (whole brain emulation). Den store utfordringen ved denne ideen ligger innen bevissthetsfilosofien, nemlig spørsmål om bevissthet. Dersom vår bevissthet, eller vårt iboende selvbevisste subjekt, oppstår og er avhengig av hjernen, er det ikke gitt at dette vil være overførbart til en slik tenkt datamaskin¹⁴.

En annen transhumanistisk tilnærming går på å gradvis bytte ut slitte kroppsdeler med mekaniske/robot-kroppsdeler, og på den måten gradvis bli en kyborg, dvs. en hybrid av menneske og maskin. Ettersom teknologien utvikler seg, ser en for seg at samtlige biologiske kroppsdeler, inkludert hjernen vil kunne byttes ut. Til slutt vil vi stå igjen med en skapning som er mer menneske enn maskin. Denne tankegangen har vi fått illustrert blant annet i science fiction-filmen “Robocop” fra 1987, hvor hovedpersonen som er politimann blir drept i tjeneste, men gjenoppstår ved å hans vitale organer og hode blir plassert inn i en robotdrakt som holder ham i live. Spørsmålet filmen stiller er dypt filosofiske: hvor mye av det menneskelige er igjen i kyborgen? Og ikke minst: hva er fri vilje?¹⁵

Den tredje hovedretningen er allerede blitt en gammel idé: å fryse ned døde kropper med håp om å bli vekket til live igjen i fremtiden når den medisinske teknologien har kommet lenger. Denne teknologien kalles kryonikk, og er svært omdiskutert. De første personene som ble forsøkt bevart gjennom denne teknikken ble frosset ned allerede på 60-tallet. Siden har flere av selskapene som startet med dette gått konkurs, og har måttet tine og kvitte seg med kroppene. Likevel, virksomheten foregår fortsatt, og det er blant annet mulig å tegne livsforsikringsavtaler som vil kunne finansiere den svært kostbare prosedyren¹⁶.

3 Etiske prinsipper
Innen etikken finnes det to hovedperspektiver når vi skal vurdere hvorvidt handlinger er etisk riktige: teleologi og deontologi. Teleologiske systemer har det felles at de fokuserer på resultatet av handlingene (konsekvensetikk)¹⁷, mens deontologiske systemer fokuserer på at valg skal gjøres på bakgrunn av regler eller moralske verdier¹⁸. Jeg skal i denne sammenhengen også se på klassisk legeetikk, ettersom det er direkte relevant for problemstillingen omkring ungt blod-transfusjoner.

3.1 Utilitarismen
Av konsekvensetiske systemer er utilitarismen muligens det mest raffinerte. Den ble først formulert at den britiske filosofen Jeremy Bentham på 1700-tallet. I dag er den australske filosofen Peter Singer den mest fremtredende representanten for denne retningen¹⁹.

Utilitarismen handler om å alltid forsøke å maksimere nytte for flest mulig mennesker. Det kan føre til en rekke vurderinger som ved første blikk kan virke kontraintuitive. F.eks. at det i noen tilfeller kan være rett å drepe et uskyldig barn dersom det vil føre til at mange andre barn kan reddes. Hovedutfordringen med utilitarisme er at den ofte vil bryte med våre moralske intuisjoner. Ifølge utilitarismen vil det i mange tilfeller være moralsk riktig, og også påbudt å begå handlinger som å stjele, lyve, drepe osv. som vi eller vil oppfatte som moralsk gale dersom det fører til positive resultater for et større antall mennesker enn det handlingen rammet. Peter Singer f.eks. er tilhenger av aktiv dødshjelp, og mener at foreldre bør kunne få vurdere om deres barn, dersom det er født med store misdannelser eller lignende, skal motta aktiv dødshjelp i en periode også etter fødselen for å spare det for et kort liv fylt av lidelse. På den positive siden kan det nevnes at utilitarismen pålegger alle som har evne til det å gi pengene sine til veldedige organisasjoner for på den måten redde liv, ved f.eks. å skaffe til veie myggnettinger til fattige familier i malaria-utsatte områder²⁰.

3.2 Pliktetikk
Pliktetikk handler om at det finnes etiske prinsipper man skal følge, uavhengig av konsekvensene. En pliktetiker vil f.eks. si at det er galt å drepe en person, selv om man kunne brukt organene til personen til å redde livet til fem andre personer. Dette handler om at et individ har visse grunnleggende rettigheter, og ikke kan reduseres til et middel for å oppnå større goder. Videre vil intensjonen bak handlingene også være av betydning. Pliktetikeren Immanuel Kant (1704-1804) formulerte blant annet prinsippet om det kategoriske imperativ, som kort sagt handler om at man skal handle på en slik måte at de valgene man gjør i den gitte situasjonen kan formuleres som en universell lov²¹.

3.3 Legeetikk
Innen legevitenskapens historie, har det vært en lang tradisjon at legestudenter avkreves å sverge den hippokratiske ed. Den har røtter tilbake til antikkens medisinske tradisjon og knyttes til kretsen omkring den greske legen Hippokrates som levde 460 – 377 f.kr. på øya Kos. Den opprinnelige versjonen inkluderte forbud mot å bistå til både abort og forbød all kirurgi, så i dag benyttes en modifisert versjon av eden.

3.3.1 Primum, non nocere
Fra tidlig 1700-tall har det mest sentrale prinsippet som har blitt utledet av eden vært “primum, non nocere”, som kan oversettes til “først og fremst, ikke skade”. Dette kan avledes av følgende sitat fra den opprinnelige hippokratiske ed:

“Aldri skade. Av og til helbrede. Ofte lindre. Alltid trøste.”²²

Dette har vært et styrende etisk prinsipp for leger verden over siden, og er fortsatt toneangivende når det gjøres legeetiske vurderinger i dag. Dersom vi skal plassere valgspråket «primum, non nocere» i en av de to nevnte etiske tradisjonene, vil det måtte bli pliktetikken. Problemet med dette valgspråket er at det kan føre til terapeutisk nihilisme. Det betyr at man i frykt for å gjøre mer skade enn godt, avstår fra å behandle i alle tilfeller der det er til stede en risiko for at behandlingen vil skade eller drepe pasienten. Et eksempel på dette er når man behandler pasienter som har fått infarkt som følge av blodpropp med såkalt trombolyse. Det er medikamenter som løser opp blodpropper, og som dermed sikrer blodtilførsel til de rammede områdene. Baksiden med denne behandlingen er at den i 1-2% av tilfellene vil kunne utløse hjerneblødning, som kan være fatalt. Leger som utfører denne behandlingen, vet dermed at i en av hundre behandlinger risikerer at pasienten dør som følge av behandlingen. Like fullt fortsetter de å utføre behandlingen, fordi de vet at statistisk sett blir flere reddet enn skadet²³.

3.3.2 Pliktetikk i teori, utilitarisme i praksis
Vi kan dermed konkludere at selv om mottoet «primum, non nocere» har et pliktetisk grunnlag, utøver leger et skjønn som går i utilitaristisk retning når det finnes et faktagrunnlag som gir støtte for det. Dette er en pragmatisk tilnærming som jeg tenker kan overføres også til andre områder. Pliktetikken bør ligge til grunn, og kun avvikes når vi er trygge på at vi har god nok informasjon til å kunne gjøre en utilitaristisk vurdering som står i strid med pliktetikken.

3.3.3 Diagnosens makt
Et siste poeng når det gjelder legeetikk er diagnosens makt. En medisinsk diagnose representerer noe mer enn en merkelapp. Når den blir gitt innenfor rammene av et moderne velferdssamfunn, har helsevesenet en plikt til å tilby relevant og god behandling. Det utløses også en rekke rettigheter for pasienten, f.eks. rett på sykelønn, og ikke minst skaper det en anerkjennelse av pasientens plager og lidelse²⁴. Det er dermed ikke uten konsekvenser at det fremmes en påstand fra transhumanister om at aldring må oppfattes som en sykdom (se punkt 2.1). For legene er det to grøfter å falle i når det gjelder diagnostisering. Overdiagnostisering og underdiagnostisering. Dette igjen henger sammen med overbehandling og underbehandling. Begge er problematiske og må unngås. På bakgrunn av frykten for overbehandling, vil transhumanistene møte motstand fra legestanden når de kommer med sin påstand om at aldring er en sykdom. De vil f.eks. si at transhumanistene sykeliggjør selve livet, og at aldring og død er en naturlig og uunngåelig del av livet.

4 Etisk vurdering
Når jeg til sist skal gjøre en etisk vurdering av hvorvidt det er riktig å tilby blodtransfusjoner med ungt blod til eldre, kan jeg på bakgrunn av foregående drøfting konkludere på følgende måte:

4.1 Pliktetisk vurdering
Her ligger det legeetiske prinsippet “primum, non nocere” til grunn. Vurderingen vil være at risikoen for skade og alvorlige komplikasjoner er til stede, og ettersom leger heller ikke vil anse aldring som en diagnose i seg selv, er ikke denne risikoen verdt å ta.

4.2 Utilitaristisk vurdering
Likevel har vi i drøftingen sett at leger avviker fra den rene pliktetikken når de har et informasjonsgrunnlag i f.eks. statistisk materiale som tilsier at de kan gjøre det, i et utilitaristisk perspektiv. Dersom aldring i fremtiden blir anerkjent som en sykdom, og forskning viser at blodtransfusjoner med ungt blod vil gi en nytte i f.eks. økt helsespenn (friske leveår) i et slikt omfang at det oppveier for risikoen ved transfusjonen for både donor og mottaker, vil det kunne bli vurdert som legeetisk forsvarlig.

4.3 Andre etiske perspektiver
Til sist må det nevnes at jeg her kunne inkludert en rekke andre etiske perspektiver som kunne problematisert spørsmålet ytterligere, f.eks. ulikhetsperspektivet og generasjonsperspektivet. Jeg har av hensyn til omfanget på oppgaven valgt å ikke gå inn i disse problemstillingene i denne omgangen.

5 Konklusjon
Selskapet Ambrosia og gründeren Jesse Karmazins dårlige rykte er vel fortjent, ettersom måten selskapet har praktisert behandlingen med blodtransfusjoner har vært uforsvarlig både i et forskningsetisk, legeetisk og i et ulikhetsperspektiv. Likevel kan vi se for oss at denne behandlingsformen vil kunne bli normalisert og til og med komme inn som et behandlingstilbud dekket av det offentlige i f.eks. Norge, gitt at seriøs klinisk forskning dokumenterer positive helsegevinster og at netto nytte kan oppveie risiki ved behandlingen.

Litteratur:

1. Erin Brodwin, “For $8,000, This Startup Will Fill Your Veins with the Blood of Young People – but It Has No Idea If It’ll Have Any Benefits,” Business Insider (Business Insider, January 16, 2017), https://www.businessinsider.com/young-blood-transfusions-aging-disease-ambrosia-2017-1?op=1&r=US&IR=T.
2. Jesselyn Cook, “Notorious ‘Young Blood’ Doctor Claims Dead Patient Faked His Own Death,” HuffPost (Huffington Post, October 4, 2019), https://www.huffpost.com/entry/ambrosia-doctor-jesse-karmazin-false-claim-patient-faked-death_n_5d955bb6e4b0da7f66215584.
3. Robitzski, Dan. “Ambrosia Is Back to Selling Transfusions of Young People’s Blood.” Futurism.com. Futurism.com, November 9, 2019. https://futurism.com/neoscope/ambrosia-selling-transfusions-young-peoples-blood.
4. “Silicon Valley,” «Blood Boy» (HBO, May 21, 2017).
5. Harris, Ruth B.S. “Contribution Made by Parabiosis to the Understanding of Energy Balance Regulation.” Biochimica et Biophysica Acta (BBA) – Molecular Basis of Disease. Elsevier, March 5, 2013. https://www.sciencedirect.com/science/article/pii/S0925443913000665.
6. Conboy, Michael J. “Heterochronic Parabiosis: Historical Perspective and Methodological Considerations for Studies of Aging and Longevity.” Aging cell. U.S. National Library of Medicine, April 10, 2013. https://pubmed.ncbi.nlm.nih.gov/23489470/.
7. Conboy, Irina M, and Thomas A Rando. “Heterochronic Parabiosis for the Study of the Effects of Aging on Stem Cells and Their Niches.” Cell cycle (Georgetown, Tex.). Landes Bioscience, June 15, 2012. https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pmc/articles/PMC3383588/.
8. “Silicon Valley,” «Blood Boy» (HBO, May 21, 2017).
9. Corbyn, Z. (2020, February 5). Could ‘young’ blood stop us getting old? The Guardian. https://www.theguardian.com/society/2020/feb/02/could-young-blood-stop-us-getting-old-transfusions-experiments-mice-plasma
10. Huffman, D. M., Csiszar, A., & Ungvari, Z. (2021). Heterochronic blood exchange attenuates age-related neuroinflammation and confers cognitive benefits: do microvascular protective effects play a role? GeroScience, 43(1), 111–113. https://doi.org/10.1007/s11357-021-00324-2
11. Bostrom, N. (2000, March 4). The Case Against Aging. Nickbostrom.Com. https://www.nickbostrom.com/aging/aging.html
12. Adam, D. (2020, April 2). What if aging weren’t inevitable, but a curable disease? MIT Technology Review. https://www.technologyreview.com/2019/08/19/133357/what-if-aging-werent-inevitable-but-a-curable-disease/
13. TV2. (2017, April 27). Norske Ole Martin (31) skal fryses ned når han dør. TV 2. https://www.tv2.no/a/9060840/
14. Wikipedia contributors. (2021, April 14). Mind uploading. Wikipedia. https://en.wikipedia.org/wiki/Mind_uploading#Philosophical_issues
15. Wikipedia contributors. (2021b, April 26). RoboCop. Wikipedia. https://en.wikipedia.org/wiki/RoboCop#Humanity_and_death
16. TV2. (2017, April 27). Norske Ole Martin (31) skal fryses ned når han dør. TV 2. https://www.tv2.no/a/9060840/
17. Sagdahl, M. S. (2021, February 15). teleologisk etikk. Store norske leksikon. https://snl.no/teleologisk_etikk
18. Sagdahl, M. S. (2021b, May 8). pliktetikk. Store norske leksikon. https://snl.no/pliktetikk
19. Sagdahl, M. S. (2018, February 20). utilitarisme. Store norske leksikon. https://snl.no/utilitarisme
20. Peter Singer – Verdibørsen. (2021, May 15). NRK Radio. https://radio.nrk.no/podkast/verdiboersen/l_9d38244a-fb2a-4f1f-b824-4afb2a7f1fb3
21. Sagdahl, M. S. (2021b, May 8). pliktetikk. Store norske leksikon. https://snl.no/pliktetikk
22. Holck, P., & Skålevåg, S. A. (2020, April 6). hippokratiske ed. Store medisinske leksikon. https://sml.snl.no/hippokratiske_ed
23. Body, R. (2015, August 5). Ethical Dilemmas in Emergency Medicine part 3: Is Primum non nocere timeless or ridiculous? St.Emlyn’s. https://www.stemlynsblog.org/ethical-dilemmas-in-emergency-medicine-part-3-primum-non-nocere/
24. Hofmann, B. (2020, February 7). Diagnosenes makt: Skiller mellom dem som får, og dem som ikke får. aftenposten. https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/y3nXVe/diagnosenes-makt-skiller-mellom-dem-som-faar-og-dem-som-ikke-faar-bj

Finnes det et liv etter døden?

Introduksjon
I denne artikkelen skal jeg drøfte det religionsfilosofiske grunnlaget for troen på et liv etter døden. I del 1 gir jeg en historisk og religiøs kontekst, i del 2 drøfter jeg tre perspektiver for troen på et liv etter døden, og i del 3 konkluderer jeg og sier noen ord om mine egne tanker om problemstillingen.

1 Hva skjer med oss når vi dør?
Alle religioner har tanker omkring hva som skjer med oss etter vi dør. Helt tilbake til steinalderen kan vi spore begravelsesritualer. Fra gravfunn i Midtøsten, f.eks. Jeriko ser vi eksempler på såkalte sekundærbegravelser, der hodeskallene blir tatt løs fra resten av skjelettet og begravet inne i husene, noen ganger etter å ha blitt dekorert av skjell eller lignende. Dette regnes som de første utrykk for organisert religion, og tolkes som dyrking av avdøde forfedre som de trolig tenkte fortsatte å utøve innflytelse over deres etterkommere også etter døden (Roaf, 2004, s. 33).

Forfedredyrking finner vi igjen i dag innen asiatiske kulturer som er inspirert av Konfusiansk tankegang og i afrikanske stammereligioner. Innen polyteistiske religioner som norrøn, gresk eller romersk mytologi finner vi forestillingene om døden som en reise til en annen verden,
der den døde kan ha nytte av gravgods som våpen og mat med seg på reisen. Hinduister og buddhister har forestillinger om gjenfødsel, mens de abrahamittiske religionene har forestillinger om evig liv. Spørsmålet om hva som skjer med oss etter vi dør, synes å være fundamentalt i alle religioner, og muligens viktigere enn spørsmålet om hvorvidt Gud finnes (Peterson et al., 2013, s. 230).

2 Ulike syn på livet etter døden
I denne delen skal jeg ta for meg tre religionsfilosofiske perspektiver på livet etter døden: dualisme, buddhisme og materialistisk monisme. Hva mener vi med liv etter døden? Vi er som mennesker tilsynelatende ikke udødelige. Likevel holder vi fast på tanken om at det finnes et liv etter døden. Hva enn dette livet skulle innebære, kan det være nyttig å legge til grunn følgende premiss: Det gir ikke mening å snakke om et liv etter døden dersom vi ikke kan beholde vår personlige identitet. Dette premisset har vært rådende i vestlig religionsfilosofi, og har lagt grunnlaget for hvorfor vi har forestillinger om at en del av selvet på et vis kan overleve døden og nedbrytningen av vår fysiske kropp.

Dualisme
Innen tradisjonell katolsk tankegang har vi en sjel som kan tjene den funksjonen, og som kan være bærer av vår personlige identitet frem til dommedag da vi vil få en ny kropp som blir forent med sjelen slik at vi igjen kan leve et fysisk liv samtidig som at vi har bevart vår personlige identitet fra før døden (Peterson et al., 2013, s. 238). Ulike varianter av ideer om hvorvidt man opplever bevissthet som sjel uten kropp etter døden i forkant av dommedagen, lever side om side innen ulike kristne tradisjoner. Innen bevissthetsfilosofien omtales denne ideen som dualisme, ettersom det betyr at det mål finnes to «ting», det fysiske (kroppen) og den mentale (sjelen). Dualismen står i opposisjon til monismen som fastslår at virkeligheten består av bare en «ting».

Argumenter for og imot dualisme
Det finnes mange filosofiske og vitenskapelige argumenter mot at dualisme er gyldig: (kausal interaksjon, det fysiske argumentet, hjerneskade argumentet mf. (Wikipedia, Mind-body dualism)). Fenomenet med nær-døden-opplevelser kan på den andre siden tale til støtte for dualismen. Personer som har vært erklært klinisk døde, eller har vært i livstruende tilstander har rapportert om påfallende sammenfallende opplevelser der svever ut av kroppen og observerer seg selv utenfra. De kan også gjengi ting som har blitt sagt i rommet i den tiden de skal ha vært klinisk døde. Selv om historiene til de som har hatt disse opplevelsene er påfallende like, kan mange av de samme opplevelsene fremprovoseres ved hjelp av kraftige hallusinerende medikamenter, som f.eks. ketamin. De tilfellene der overlevende har gjengitt samtaler de har hørt mens de har vært klinisk døde er imponerende men foreløpig anekdotiske. Det er dessuten foreløpig ingen som kunnet gjengi sekvenser av hemmelige tall plassert på oversiden av utstyr plassert i rommet som kun er mulig å se for en person (eller sjel?) som befinner seg svevende oppunder taket
(Peterson et al., 2013, s. 253).

Image by Karin Henseler from Pixabay

Buddhisme – selvet er en illusjon
Hinduistisk eller buddhistisk tankegang om reinkarnasjon/gjenfødsel kan man ikke forstå som et liv etter døden i tråd med premisset i punkt 2.1, ettersom de tradisjonene ikke har de samme forestillingene om å kunne bevare sin personlige identitet i det man blir født på nytt inn i verden (Peterson et al., 2013, s. 230).

Innen vedisk hinduisme har man forestillingen om at det finnes et grunnleggende selv, atman, som overlever døden, hvis mål er forening med brahman, universets værensgrunn (Jacobsen, 2020, SNL). Buddhismen derimot avviser at det finnes noe grunnleggende selv. Faktisk er det ifølge Buddah tanken om et udødelig selv som leder til lidelse i tilværelsen. Opplevelsen av personlig identitet tilskrev Buddah til de fem khandaer, eller tilknytninger (bevissthet, følelser osv.) Det fantes intet dypere selv bak disse. Det er altså ikke selvet som overlever døden og blir gjenfødt i buddhistisk tankegang, men den dødes handlinger kan gi kausal gjenklang i den nyfødtes liv, på en slik måte at karmisk rettferdighet kan gjøre seg gjeldende (Peterson et al., 2013, s. 251).

Materialistisk monisme
Moderne filosofi avviser vanligvis dualismen og tanken om at vår personlige identitet kan overleve døden. Materialistene vil peke på moderne neurovitenskap som langt på vei kan forklare de fleste mentale fenomener som fysiologiske funksjoner av hjernen. De vil også fastholde at identiteten og forståelsen av selvet er knyttet til hukommelse, og at hukommelse avhenger av hjernens nevroner. Når hjernen dør og brytes ned, er det ikke rimelig å anta at det er mulig for selvet å overleve (Peterson et al., 2013, s. 252).

Gjenskapelse og romtemporal kontinuitet
Innen kristen tenking har det vært gjort forsøk på å forene materialistisk monisme med kristen tro på et liv etter døden. Felles for disse er at de tar høyde for at noe fysisk fra kroppen må bevares for å sikre at den personlige identiteten skal kunne overleve (Inwagen, Corcoran mf.).

Disse forslagene er etter min mening ikke spesielt vellykkede ettersom de krever mirakuløs inngripen fra Gud og dessuten støter på en rekke paradokser: hvor skal den fysiske biten av kroppen som kreves for å bevare den personlige identiteten oppbevares, hvordan skal den overleve nedbryting osv. (Peterson et al., 2013, s. 243). Beslektede tanker kan vi faktisk finne igjen i russisk immortalisme (Nikolai Federov mf.) og kryonikk (nedfrysing av døde kropper i håp om at de skal kunne vekkes til live i fremtiden når teknologien er tilstrekkelig avansert).

Dobbel-aspekt monisme og panpsykisme
Hovedproblemet til de som fastholder det materialistiske monistiske synet, er hvordan vi skal forstå bevissthet. Filosofen David Chalmers er kjent for å ha introdusert begrepet «hard problem of conciousness». Det tar utgangspunkt i at bevissthet er et reelt fenomen: vi har en første-persons opplevelse av hva det vil si «å være som noen» (Wikipedia, panpsycism). Jeg kan ikke observere bevissthet i andre, men jeg vet at jeg selv har det. Det harde problemet går da ut på å forsøke å forklare hvordan bevissthet oppstår ut ifra kjemiske og elektroniske signalprosesser i hjernen. Som et svar på dette, har panpsykisme vokst frem som en stadig mer anerkjent filosofisk teori. Den fastslår at bevissthet ikke oppstår av seg selv i f.eks.
menneskehjerner, men at bevissthet er fundamentalt. Denne tankegangen kalles også dobbelaspekt monisme, ettersom den fastslår at virkeligheten består av bare en «ting», men at den har to aspekter, nemlig det mentale og det fysiske.

Konsekvensene av panpsykismen for hva slags tanker man kan ha om livet etter døden er foreløpig ikke godt utviklet. Noen ser ut til å knytte den opp mot en slags natur-religiøs panteisme, mens andre tenker at den kan passe godt med vedisk-hinduisme. I tillegg til menneskers og dyrs bevissthet, later panpsykismen i hvert fall til å åpne for muligheten for en slags kosmisk bevissthet som kan forstås som Gud. I dette perspektivet går det også an å tenke seg at individets bevissthet kan smelte sammen med den kosmiske bevisstheten etter at døden inntreffer. I så tilfelle kan man forstå dette både innenfor en gresk ortodoks forståelse av theosis, og i lys av atman-brahman dynamikken.

Oppsummering
Jeg har i denne artikkelen drøftet ulike syn på muligheten for liv etter døden. Det tradisjonelle kristne perspektivet kan forstås som et dualistisk perspektiv og avhenger av at selvet kan overleve som en kroppsløs sjel etter døden. Det buddhistiske perspektivet avviser selve tanken om selvet, og oppfordrer oss til å frigjøre oss fra det. Likevel kan man i en viss forstand leve videre etter døden gjennom tanken om gjenfødelse og karma.

Det rådende materialistiske paradigmet står på solid vitenskapelig grunn når det argumenterer mot det dualistiske perspektivet. Kristne som tar konsekvensene av det og forsøker å forene monistisk materialisme med tanken om livet etter døden støter på en rekke paradokser og problemer. Materialistene har egentlig bare ett stort problem, og det er det harde problemet innen bevissthetsfilosofien. Det beste svaret på det er muligens panpsykismen.

3 Konklusjon
Vi kan legge til grunn at vi alle skal dø. Dersom vi også legger til grunn at det kun gir mening å snakke om et liv etter døden dersom vi kan bevare vår personlige identitet (noe som nødvendigvis må inkludere minner), vil vår forståelse av nevrovitenskap tilsi at vi er avhengige av at i hvert fall hjernen blir bevart på en fysisk måte for at våre minner og dermed personlige identitet skal overleve døden. Det er vanskelig å se for seg at det skal være mulig. Det må i så fall kreve at Gud griper inn på en mirakuløs måte som er utenfor vår fatteevne. Sterke filosofiske og argumenter tilsier at vi bør se bort ifra dualismen som helhet. Det ser dermed mørkt ut for livet etter døden. Åpner vi for at vi kan snakke om et liv etter døden uten at vår personlige identitet bevares, ser bildet annerledes ut. Dersom vi aksepterer panpsykismens påstand om at bevissthet er en fundamental egenskap ved virkeligheten, kan vi se for oss at bevissthet kan overleve døden og tapet av hjernen der minnene lagres og dermed også selvet. Vi husker jo ikke noe fra vi var to år, men min sønn på to er selvsagt bevisst likevel. Vi er også dårlige på å huske drømmer, men det betyr ikke at vi ikke har opplevd dem. Kanskje er livet også slik, som en begrenset periode der en udødelig bevissthet har evne til å lagre minner og bygge et selv.

Hvis vi ser på hukommelse i et større perspektiv, så legger vi ned deler av oss selv i de tingene vi setter spor etter oss i verden med, og ikke minst i vårt DNA dersom vi får etterkommere. I det perspektivet har vi alle mulighet til å leve evig.

4 Litteratur
• Roaf, M. (1990). The Cultural Atlas of Mesopotamia and the Ancient Near East. Facts on File.
• Peterson, M., Hasker, W., Reichenbach, B., & Basinger, D. (2012). Reason & Religious Belief: An
Introduction to the Philosophy of Religion (5th ed.). Oxford University Press.
• Jacobsen, K. A. (2020, December 22). atman. Store norske leksikon. https://snl.no/atman
• Wikipedia contributors. (2021d, May 18). Mind–body dualism. Wikipedia.
https://en.wikipedia.org/wiki/Mind%E2%80%93body_dualism#Arguments_against_dualism
• Wikipedia contributors. (2021d, May 5). Panpsychism. Wikipedia.
https://en.wikipedia.org/wiki/Panpsychism

Gud kan ikke være både god og allmektig

Etter å ha gått i dybden på problemstillingen og vurdert ulike løsningsforslag har jeg kommet til følgende konklusjon: Det finnes ingen gode løsninger på det ondes problem. Vi som strever med denne problemstillingen står dermed overfor et valg: Er Gud god eller allmektig? 

Det ondes problem er kjent helt tilbake til førkristen tid, fra Epicures via Lacantius og Humes, og kan formuleres slik: 1. Er Gud villig til å gripe inn mot det onde, men ikke i stand til det? Da er han ikke allmektig. 2.  Er han i stand til det men ikke villig? Da er han ikke god. 3. Er han både villig og i stand til det? Hvor kommer så det onde fra? 4. Er han verken i stand til det, eller villig til det? Hvorfor da kalle ham Gud? 

Teologiske forsvar for Gud i møte med det ondes problem kalles teodicé. Den teodicéen de fleste kjenner til handler om at ondskap i verden skyldes menneskenes fri vilje. Det finnes det mange innvendinger til, men det er nok nyttigere å heller skille mellom ulike typer ondskap, som f.eks. moralsk ondskap og naturlig ondskap. Fri vilje-forsvaret (i den grad man aksepterer det) er nemlig bare relevant som forklaring på moralsk ondskap, altså lidelse forårsaket av mennesker som følge av deres frie valg. Naturlig ondskap er lidelse som påføres individer av årsaker som ikke kan knyttes til menneskenes frie vilje. Det kan være lidelse påført som en konsekvens av sykdommer og parasitter, men det aller klareste eksempelet der man ikke kan se for seg at mennesker på noen måte kan være involvert er lidelse som følge av vulkanutbrudd, jordskjelv og tsunamier. 

En teodicé formulert av blant andre John Hick i møte med naturlig ondskap/lidelse, handler om at all lidelse er til gode til syvende og sist, ettersom det fører til moralsk utvikling av menneskene og fremmer deres spirituelle utvikling. Hvis vi hopper over at dette er den samme tankegangen som foreldre som driver med korporlig avstraffelse av sine barn har, så gjenstår fremdeles ett problem, nemlig unødvendig lidelse/ondskap (eng.: gratuitous evils). Her finnes det mange eksempler, men vi kan tenke på barn som dør etter jordskjelv. Her er det da altså etter logikken til de som forfekter moralsk utvikling-argumentet foreldrene til barnet, eller dersom de også er døde, den utvidede familien som skal herdes og få forbedret sin moralske og spirituelle utvikling som følge av dette barnets dødsfall. Det er mange grunner til hvorfor vi ikke burde akseptere en slik logikk, men hvis vi likevel gjør det: hvorfor må barnet lide så mye og så lenge? Det er stadig tilfeller der barn blir fanget i hulrom i nedraste bygninger som overlever i mange dager inntil de dør av dehydrering. De befinner seg da alene, uten mat og vann, fra seg av angst og fortvilelse og i samme håpløse situasjon i dagevis inntil de dør av tørst. Hva slags nytte kan det tjene noen? Ingen får jo se lidelsen og utfallet er uansett det samme, så hva er poenget? Hvis det finnes en Gud som er allvitende, allmektig og god: hvordan kan Gud da tillate barnets langtrukne unødige lidelse? 

Karakteren Ivan i Dostoyevskys roman “Brødrene Karamazov” tar et oppgjør med Gud og sier at han vil returnere billetten til himmelen, ettersom han ikke kan rettferdiggjøre lidelsen i verden om bare ett barn ble torturert uten at Gud grep inn. Ingen form for høyere målsetning om moralsk utvikling for menneskeheten kunne rettferdiggjøre det, og dermed vil heller Ivan ta avstand fra frelsen og det han erfarer som en umoralsk Gud. 
Det finnes flere teodicéer og varianter av disse, og det finnes til og med teologer som fremmer anti-teodicéer, altså de problematiserer det å i det hele tatt forsøke å rasjonalisere lidelsen. Det ondes problem består. Jeg kan vanskelig se for meg at det vil komme nye revolusjonerende gode forklaringer på hvordan Guds egenskaper godhet og allmakt samtidig kan være gyldige. For meg er det klart at vi må velge: Er Gud god eller allmektig?

Sett at du aksepterer min argumentasjon ovenfor og at Guds allmakt og godhet ikke samtidig kan være gyldig. Hva slags Gud velger du å tro på? En god Gud som gjerne ville men ikke har evne til å gripe inn, eller en allmektig Gud som kan gripe inn og stanse unødvendig lidelse, men velger å ikke gjøre det? 

På vei mot sivilisasjonskollaps

Verdens ledende klimaforskere og biologer tror at vi beveger oss mot kollaps av vår sivilisasjon, og at det allerede er for sent å endre kurs: Det er ufattelig at vi fortsetter slik vi gjør med tanke på oljeutvinning og åpning av nye letelisenser. Mesteparten av den oljen vi allerede har funnet må bli liggende i bakken, og vi må raskt omstille oss til både lavere forbruk og fornybar energi. I stedet for å protestere mot oljeleting, er det motstand mot vindkraftverk-utbygging som sluker mye av det folkelige miljøengasjementet. Synes du 2020 har vært et kjipt år så langt? Bare vent til vi får kontinentale hetebølger som ødelegger avlinger og tvinger millioner på flukt.

Alt håp er ikke ute. Det er fortsatt mulig å handle. Det er mye vi kan og bør gjøre. Det viktigste vil være å bytte ut en konservativ-markedsorientert regjering med en som faktisk er villig til å ta de grep som kreves ved neste stortingsvalg. Hadde vi hatt en regjering med MDG på laget og tyngde i sentrum, ville vi fått en stans i utdelingen av nye letelisenser. Pengene som vi bruker på statlige garantiordninger for oljeleting kunne blitt brukt på forskning, grønn omstilling og ny fornybar energi.

Akkurat nå pøser vi ut penger til oljeindustrien som taper store summer på grunn av fall i oljeprisen. Vi ser at MDG hadde rett da de advarte sterkt mot investeringer i oljesand flere år tilbake. Nå innrømmer Helge Lund at det var en feilinvestering. 200 mrd har gått tapt der alene. Hadde vi de siste 20 årene brukt de samme summene som staten bruker på leteaktiviteter etter olje på fornybar energi, hadde vi ligget langt bedre an enn det vi gjør i dag.

Hvor lite kan man tro, og fortsatt være kristen? En samtale med Åste Dokka

Det ondes problem, intervju med professor Atle Ottesen Søvik. – En grønn mann, med Tor Øyvind Westbye

I denne episoden har jeg fått med meg Atle Ottesen Søvik som er professor i systematisk teologi ved Menighetsfakultetet i Oslo. Har har peiling på mange ting, men har blant annet skrevet en doktorgradsoppgave som er relevant for det ondes problem. Vi snakker om ulike forslag til forsvar for Gud (theodicéer), og diskuterer litt hva det ondes problem kan lære oss om Gud. Kan vi i det hele tatt vite noe om Gud? Mot slutten løfter vi perspektivene en hel del, og diskurerer alt fra mystikk til multivers-teologi. Jeg synes praten ble veldig spennende og interessant, og håper at du også kan få noe ut av den.  — Send in a voice message: https://podcasters.spotify.com/pod/show/engronnmann/message

Åste Dokka. Foto: Adrian Nielsen

Prest og homofil, og fremtidens utfordringer for kirken, en samtale med Hanne Marie Iaursulëiel

I denne podcasten snakker jeg med Hanne Marie Iaursulëiel som jobber som sjømannsprest i København. Hun kom i medias søkelys i 2015 da hun som nyutdannet prest søkte stilling i Sandøy kommune. For mange andre prester inkludert biskopen i Møre var det problematisk, ettersom hun på det tidspunktet var forlovet og planla å gifte seg med en kvinne. Det ble ikke prestegjerning i Sandøy, i stedet ble hun sjømannsprest i Miami og siden i København. Vi snakker om konservatives syn på homofili som synd, åpen folkekirke, tanker om fortapelse og fremtidens utfordringer for kirken. For meg var det interessant å snakke med Hanne Marie som har et unikt perspektiv på teologiske spørsmål i spenningsfeltet mellom liberal og konservativ teologi. 

Trykk her for å høre podcasten

Hanne Marie

Bibelsyn og helvete, en samtale med Espen Ottosen

Jeg har intervjuet Espen Ottosen som er informasjonsleder i NLM! Jeg utfordret ham på flere syn som jeg tenker er utdatert eller problematiske hos NLM. Alt fra det å tolke bibelen bokstavelig og tenke at jorden er kun 6000 år, til syn på seksuell renhet, homofili og forkynnelse om helvete overfor barn. Det ble en god og hyggelig prat, selv om vi ikke er enige i alt. 

Trykk her for å høre podcasten

Espen Ottosen

Oppvekst med usunn tro, demonutdrivelser og DISCO, en samtale med Anders Torp

Anders Torp vokste opp i det kontroversielle kirkesamfunnet Seierskirken og senere Oslokirken der han far Jan Åge Torp var pastor og åndelig leder. Han forteller i denne episoden om en oppvekst i konstant frykt for djevelen og hans demoner, en altoppslukende religiøsitet og hvordan han i tenårene ble radikalisert til å selv delta i utøvelse av en ekstrem kristendom med innslag av demonutdrivelser, 40-dagers faster og deltakelse på ekstreme sommerleirer der han ble utsatt for tortur i Jesu navn. Noen av disse opplevelsene har gitt inspirasjon til den nye norske filmen DISCO av Jorunn Myklebust Syversen, der Anders Torp også medvirker i en mindre rolle. For mer info om Anders Torp og hans erfaringer, les boken: Jesussoldaten av Tonje Egedius og Anders Torp, eller besøk nettsiden: https://anderstorpforteller.com/author/anderstorpforteller/

Trykk her for å høre podcasten

Vil Putin hacke stortingsvalget?

Onsdag 1. februar 2017 handlet nyhetene om PSTs trusselrapport som fokuserte på økende russisk etterretningsvirksomhet i Norge og faren for at Russland kunne ha interesse av å påvirke det norske stortingsvalget. Dette har en aktuell parallell til USA, der amerikanske etterretningstjenester i tiden etter det amerikanske presidentvalget har vært klare på at russisk etterretning stod bak hackingen av Hillary Clintons kampanjesjef John Podesta og de påfølgende lekkasjene som rammet demokratene i presidentvalget. Påstandene fra CIA om Donald Trump skal ha fått hjelp av russerne til å vinne valget, sammen med lekkasjene om at russisk etterretning skal sitte på kompromitterende videomateriale av Donald Trump i samkvem med russiske prostituerte etter et besøk på et luksushotell i Moskva, har ført til en bitter konflikt mellom Trump på den ene siden og etterretningstjenestene på den andre. Det gikk så langt som at Trump i twittermeldinger sammenlignet CIA med nazi-Tyskland. Han glattet siden over dette, men inntrykket om at Donald Trump er i lomma på Vladimir Putin og russisk etterretning festet seg. Når han samtidig argumenterer for å lette sanksjoner mot Russland, ansetter Rex Tillerson som tidligere Russland-sjef i Exxon og venn av Putin som utenriksminister, og hyller Putins lederegenskaper, evner han ikke å minske mistanken om at Putin har lykkes med å innsette sin foretrukne kandidat som president i verdens mektigste land. Som en konsekvens av dette, er det kanskje ikke lenger den amerikanske presidenten, men heller den tidligere KGB-sjefen som nå bør regnes som verdens mektigste mann. Sterkt gjort av lederen for et land hvis økonomi ikke er større enn Spanias.

I vår hjemlige andedam ble det 1. februar klart at to norske parlamentarikere, Trine Skei Grande fra Venstre og Bård Vegard Solhjell fra SV ikke har fått visum til Russland og dermed ble forsvar- og utenrikskomiteens planlagte reise til Moskva utsatt. De to har mest sannsynlig havnet på Russlands svarteliste over politikere som nektes innreise, som er et motsvar til vestens sanksjoner mot Russland over situasjonen i Ukraina som målrettet rammer enkeltpersoner som har blitt knyttet opp mot planleggingen og gjennomføringen av den folkerettsstridige russiske anneksjonen av Krim-halvøya. Bakgrunnen for at nettopp disse to nektes innreise vet kun russiske myndigheter, men det er sannsynlig at det henger sammen med deres støtte til menneskerettsorganisasjoner og opposisjonelle i Russland. Hensikten med denne visumsnekten må sees i sammenheng med annen russisk etterretningsvirksomhet og tolkes i lys av det vi kan regne med er russiske myndigheters målsetninger for påvirkningesarbeidet overfor Norge.

Så hva ønsker Russland egentlig å oppnå? Russland har siden Sovjetunionens fall hatt en økonomisk og politisk tilnærming til Vesten. Økonomisk vekst har vært blant de viktigste motivatorene for å opprette kontakt med land som det tidligere kommunistiske regimet som var mer eller mindre politisk isolert fra i nesten åtti år. Russland har hatt behov for vestlige investeringer for å bygge infrastruktur og ny industri, og i perioden fra 1991 inntok Russland en mer tilbaketrukken rolle i utenrikspolitikken. Etter at Putin kom til makten i 1999 har Russland tatt mer plass på den internasjonale scenen. Etter flere mindre kriger i Kaukasus, har Putins oppmerksomhet vendt seg mer mot grenselandene i vest. I særlig Hviterussland og Ukraina har russiske myndigheter hatt stor grad av kontroll gjennom russiskvennlige regimer som har ført en politikk etter Putins smak. For Ukrainas del endret dette seg sterkt etter Maidan-oppstanden i 2014 som førte til at Victor Yanokovych og hans regjering måtte trekke seg. Han ville opprettholde den nære kontakten med Russland, mens folket ønsket tilnærming til EU. Dette var et enormt nederlag for det Russiske regimet.

Ukraina var en del av det russiske keiserriket og senere Sovietunionen fra 1791 til 1991, altså i 200 år. Krim-halvøya i sør var strategisk viktig, og ble hovedsete for den russiske svartehavsflåten og base for de territorielle konfliktene med det Osmanske riket. Krimkrigen 1853-1856 var den blodigste mellomstatlige konflikten i Europa siden Napoleonskrigene og frem til 1. Verdenskrig, og ble utkjempet mellom Europas stormakter over kontrollen over halvøya. Byen Sevestapol ble grunnlagt som russisk marineby, og havnen huser Russlands en gangs så mektige, og fortsatt viktige Svartehavsflåte. Etter Sovietunionens sammenbrudd i 1991 ble den viktige marinebasebn liggende i Ukrainsk territorium. Svartehavsflåten fikk bli i Sevestapol, mot at russiske myndigheter betalte leieavgift til Ukraina. I 2009 ble russernes leieavtale av havnefasilitetene satt i spill og en ny avtale kom i havn først etter at den vestlig-vennlige president Viktor Yoshchenko ble presset til nye forhandlinger ved at de russiske gassleveransene ble stengt av. Yoshchenko måtte gå av i 2010, og ble erstattet av den Putin-lojale Viktor Yanokovich. Etter at det lovlig valgte pro-russiske regimet ble avsatt av folkemengden på Maidan-plassen i 2014 fryktet nok Putin (med god grunn) at avtalen om tilgangen til havnefasilitetene for Svartehavsflåten igjen ville bli satt i spill. Muligheten for å få på plass et nytt pro-russisk regime i Kiev så ikke lyse ut, og fra 26. februar begynte russiske styrker å ta kontroll over strategiske posisjoner på halvøya. 18. mars var den russiske anneksjonen av Krim et faktum.

Anneksjonen av Krim-halvøya møtte massive internasjonale protester og økonomiske sanksjoner fra Vesten inklusiv Norge. Det er klart at det nå er en målsetning for russiske myndigheter å undergrave støtten til sanksjonene som rammer Russisk økonomi og en rekke enkeltpersoner innenfor Putins innerste sirkel. Det er i denne sammenhengen eventuelle russiske etteretningsoperasjoner mot Norge må forstås. Det neste som skjedde var derfor ikke så overraskende.

3. februar hadde PST pressekonferanse og kunne fortelle at en flere epost-kontoer tilhørende norske myndigheter og sentrale offentlige personer hadde fått tilsendt mail med skadevare fra den russiske hackergruppen APT29. Dette gjaldt ulike departementer, statens strålevern og en rekke AP-politikere. PST var klare på at det var Russland som stod bak angrepene. Fremgangsmåten ligner på den som John Podesta ble utsatt for. Informasjonen som kan ha blitt hentet ut, er klart av interesse for den russiske utenlandsetteretningen. Spørsmålet er om Russland også overfor Norge planlegger å ta skrittet videre fra informasjonsinnhenting og spionasje, til etteretningsoperasjoner der en forsøker å påvirke utfallet av det norske stortingsvalget. PST har ikke løftet frem dette som spesielt sannsynlig, ettersom det i følge dem stort sett er stor enighet om norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk blant norske partier. Jeg er ikke overbevist. Jeg tror det er et visst høyrepopulistisk parti i Norge som Russland kan ha interesse av skal sitte i sentrale posisjoner. Et parti hvis medlemmer er overrepresentert på kriminalitetsstatistikker, hvis sentrale tillitsvalgte besøker bordeller i tidligere østblokkland, og hvis stortingsrepresentanter blir åpent kritisert av PST for å pleie for nære relasjoner til russiske etteretningsopreatører. Et parti som har en retorikk som ligner den til Donald Trump. Heller enn å støtte dette partiet direkte, kommer nok russisk etterretning til å forsøke å ramme den politiske motsatsen. Den norske venstreside; Rødt, SV og Arbeiderpartiet, og sosialliberale partier som Venstre og Miljøpartiet De Grønne.  Fremgangsmåten kan være dumping av personlige data og eposter av sentrale politikere som kan ha blitt hacket, avsløring av forhold som kan sette politikere i det dårlig lys, og spredning av misinformasjon og “fake news”. Så får vi se, om dette er noe valgkampen 2017 vil bli preget av. I så fall bør vi ikke bli overrasket.

Til sist: Hva skal vi lære av dette, og hvordan skal vi møte disse utfordringene? For min egen del tror jeg ikke Vladimir Putin er en megaloman person som ser seg selv om en kommende verdenshersker. Jeg anser hans utenrikspolitiske ambisjoner til å være begrenset til å konsolidere russisk innflytelse i grenseområdene og tidligere Sovietstater. Han ønsker å hindre videre utvidelser av NATO mot øst og unngå ydmykende situasjoner, slik som å stå i fare for å miste kontrollen over marinebasen til Svartehavsflåten. Da Russland annekterte Krim, brøt de åpenbart folkeretten. Det er derfor riktig og viktig at vesten kom med sanksjoner. Disse sanksjonene må vedvare. Tillater vi at de oppheves uten at det foreligger en fredsavtale som omfatter hele Ukraina, bereder vi grunnen for flere kommende grensejusteringer og territorielle ekspansjoner. Det er en farefull vei å gå.

 

Lyspunkt i mørket

Finnes det noe positivt med valgseieren til Donald Trump? Selvsagt er resultatet nedslående, og for verden er det kritisk at han både vil si opp Parisavtalen og reforhandle atomavtalen med Iran. Summen ender nok uansett i minus, men på en slik dyster morgen vil jeg likevel forsøke å oppsummere noen ting som kan peke i positiv retning.

– Donald Trump har signalisert en mindre offensiv utenrikspolitikk. Forhåpentlig vil det bety at konfliktnivået opp mot Russland trappes ned, og vi får i neppe en flyforbudssone i Syria slik som Hillary Clinton ivret for. Det vil kunne dempe krigsfrykten og den noe paranoide stemningen mellom Russland og Vesten. Kanskje unngår vi nye amerikanske intervensjoner i Midt-Østen.

– «The Establishment», først og fremst blant demokratene, men også blant republikanerne har fått seg en solid nesestyver. Deres maktarroganse, egenrettferdige og suverene holdninger har blitt gitt en tydelig korreks av de amerikanske velgerne. Folket sa: «Vi vil ha Bernie Sanders som president». Eliten svarte: «Nei, det er Hillary Clinton sin tur nå.» Folket ville ha en kandidat som talte Rom midt i mot, og som ikke var kjøpt og betalt av Wall Street. Det har de forsåvidt fått. Nå bør elitene i begge partier bøye sine hoder i skam.

– Norge, Europa og Vesten vil igjen kunne se på USA, og særlig amerikansk utenrikspolitikk i et mer kritisk lys. Barack Obama gav i kraft av sin person og karisma Amerikansk politikk et langt mer sympatisk ferniss enn det det fortjener. Dronekrigene i Asia og Midtøsten har pågått nesten uten kritikk. Menneskerettighetsbrudd overfor indianerstammer som protesterer mot oljerørledninger, massefengsling av overveiende minoritetsgrupper, politibrutalitet og omfattende bruk av dødsstraff er alle eksempler på amerikansk politikk som fortjener mer kritikk. Kanskje vil den komme tydeligere frem nå som Obama fratrer og Trump tar over.

– Den amerikanske venstresiden som støttet Bernie Sanders bør kjenne sin besøkelsestid og innse at det demokratiske partiet ikke er riktig plattform for å gjennomføre en progressiv agenda. Det er et stort rom til venstre for demokratene i amerikansk politikk, og det bør kunne fylles av ett nytt parti, eller i hvert fall av en organisert gruppe med progressive kandidater under den demokratiske paraplyen. Vi kan også håpe på en oppblomstring av grassrotaktivisme blant alle dem som innser at de ikke har råd til å vente fire år med å bygge mer sosialliberale og grønne samfunn.

Det er mye en kan ha håp om, men det er i dag god grunn til uro. Det største problemet med Trump som president i USA, er at vi vanskelig kan vite hva han faktisk vil gjøre. Det lille av konkrete forslag har har fremmet i løpet av kampanjen etterlater store hull av uvisse om hva hans administrasjon vil foreta seg. Vi kan ikke annet enn å vente å se.