Jeg er abortmotstander, men jeg er ikke motstander av selvbestemt abort. Det har jeg tidligere vært, men jeg har innsett at dette ikke er veien å gå. Vi kan ikke forby det vi ikke liker. Det er moralisme. Men vi kan si høyt og tydelig fra om hva vi mener er rett og galt. Det kan kalles å ta et moralsk standpunkt. Jeg mener abort er galt, det er å ta et liv og den eneste måten man kan komme seg vekk fra det moralske utgangspunktet, er ved å dehumanisere det ufødte livet. Vi har satt oss noen grenser ved 12. og 16. svangerskapsuke, der det ufødte liv får juridisk sett gradvis mer menneskeverd. For å slippe å forholde seg til at det er et menneske og et liv som ligger i livmoren, bruker aborttilhengere utrykk som «embryo» og «celleklump» for på den måten beskrive noe som ikke ligner på et menneske. Da er det også lettere å ta fra det ufødte livet menneskeverdet. Å si at fosteret er en del av kvinnens kropp går også på det samme. På samme måte kan soldater i krig dehumanisere fienden ved å kalle dem «kryp» og «rotter». Det er nemlig lettere å skyte på dem hvis man ser på fienden som skadedyr.

Men det er jo ikke en celleklump i uke 12 som er grensen for selvbestemt abort. Da er det ufødte liv en lett gjenkjennelig menneskekropp med fingre og tær og de fleste av kroppsfunksjonene i gang. Og det er så visst ikke en del av kvinnens kropp. At sykdommer som HIV ikke blir overført til barnet i livmoren er jo et godt eksempel på barnets selvstendige status. Her kunne aborttilhengere hatt godt av et kurs i preposisjoner. «I» er ikke det samme som «en del av».

En annen ting jeg er temmelig lei av, er hvordan aborttilhengerne skyver incest-utsatte tenåringsjenter foran seg når de blir konfrontert med sine egne holdninger. På denne måten dreier man debatten vekk fra de tusener med normale kvinner som ikke har vært utsatt for noen slags form for overgrep, over til noen tilfeller man kan telle på en hånd i løpet av et år. Den typiske kvinnen som får utført abort er en veltilpasset arbeidstaker i 30-årene som det egentlig bare passet veldig dårlig for å få barn på det aktuelle tidspunktet. Da dreier det spør du meg om en moralsk svikt, og ikke så rent lite egoisme.

Så hva mener en liberal abortmotstander bør gjøres for å begrense antall aborter, om man ikke vil gå løs på retten til selvbestemt abort? Det vi må gjøre er å begynne å se på abort med samme briller som røyking. Som et onde man ikke kriminaliserer, men bekjemper med et spekter av ulike virkemidler. For det første bør de fleste abort-inngrepene ut av det offentlige helsevesenet. Planlagte tidligaborter uten ventet risiko (for mor) er det så langt jeg kan skjønne ikke noe behov for å få utført på et sykehus. Disse inngrepene bør overlates til egne klinikker, og det er ingen grunn til at inngrepene skal dekkes av det offentlige. Graviditet er ingen sykdom, og for de aller aller fleste er det ingen helsemessige psykiske eller fysiske grunner til å få utført abort. De unntakene som finnes (abort, incest, svært lav alder) der mange mener man kan forvente psykiske vansker som følge av graviditeten og fødsel, vil man som i dag kunne få en henvisning fra fastlege, med dertil finansiering over folketrygden. Resten av kvinnene får betale for inngrepet selv. At jeg skal være med å finansiere at en 35 år gammel kvinne i fast forhold med jobb skal få utført sin 3. abort opplever jeg som fullstendig urimelig.

Du kan gjerne kalle dette en uthuling av den selvbestemte abort-retten. Det lever jeg godt med. Det bør faktisk være en høy terskel å få utført et unødvendig svangerskapsavbrudd. «Tenk så fælt det er å møte slike holdninger for en kvinne som har tatt det vanskeligste valget i livet» sier noen. Nei, jeg tror at i det lange løp bare er positivt at man i samfunnet tydelig viser hvilke holdninger man har til abort. Og det er slett ikke slik at å få utført et abort-inngrep er det vanskeligste valget i livet for mange kvinner, – men det burde være det!

Vi i Miljøpartiet De Grønne ser at gatelivet forsvinner når bilene overtar gatene. Vi vil reversere utviklingen og begynne med å etablere flere rene gågater der det er mulig uten større omreguleringer. Strandgaten, Starvhusgaten, Vaskerelven og Solheimsgaten ved Danmarksplass er gode steder å begynne. Der finnes det omkjøringsmuligheter og byggene omkring er stort sett næringsbygg med mye handel. Kollektivtilbudet er også godt, og erfaringer fra andre byer tyder på at handelen vil øke, ikke reduseres når bilene forsvinner fra gatene. Avhengig av hvordan fremtidige veiløsninger blir, er også Øvregaten og deler av Kong Oscarsgate godt egnet som gågater. Disse ligger i det historiske sentrum og av hensyn til det lokale miljøet, bevaringen av Bryggen og i forhold til turismen er det fornuftig å stenge disse gatene for biltrafikk.

Videre ønsker vi å bygge en ny tunnel fra Bontelabo til Nygårdstangen (en variant av Skansetunnelen) for på den måten lede gjennomgangstrafikken ut av det historiske sentrum. Vi ønsker å omgjøre Bryggen og Torget om til rene gågater så fort som mulig. Igjen spiller miljøhensyn, bevaring av den historiske Bryggen og turismen inn som viktige argumenter. I tillegg ser vi hvordan gatelivet særlig på Torget (Fisketorget) lider under den store trafikken. For utelivet, torgaktiviteten og turismen ville det vært et enormt løft å få stengt av denne veien for bil og busstrafikk. Noen ønsker gjerne å legge bybanen gjennom området, men uansett ville det blitt som natt og dag i forhold til kvaliteten på nærmiljøet. Vi kunne plantet alleer og gjort det historiske sentrum grønt og skjønt. Med gjennomgangstrafikken i tunnel vil også trafikken over Strandkaien og Nøstet reduseres. Kan hende kan både Strandgaten og Strandkaien gjøres til gågater, mens trafikken forbi Jekteviken over Nøstet kan reduseres til kjøring frem og tilbake til Klostergarasjen. Videre kan det bli aktuelt å se på om hele Nordnes kan stenges for privatbiltrafikk.

På lengre sikt vil det være et prioritert mål for Miljøpartiet De Grønne å få lagt E39 uten om sentrum, gjerne i tunnel som en videreføring av Fløyfjellstunnelen mot Fjøsangerveien øst for store Lundgårdsvann. Om man kunne fått til en ringvei ved å koble denne tunnelen på en forlengelse av Sotratunnelen sørover forbi Danmarksplass vil det vært det beste. Da kunne man fjernet hele spaghettikrysset (motorveisystemet) på Nygårdstangen og fjernet stordelen av trafikken over Danmarksplass. Utbyggingsmulighetene som da åpner seg på Nygårdstangen vil ha en enorm verdi, og være med å tjene inn kostnaden for utbyggingen. Som et første steg mot mindre trafikk i Bergen sentrum langs E39, ønsker vi å forbedre veien mellom Arna og Midttun, gjerne med tunnel ved Grimesvingene. Det vil føre til at mye av tungtrafikken fra Østlandet og nordfra kan ledes utenom Åsane og sentrum.

Miljøpartiet De Grønne ønsker å skape å moderne, miljøvennlig og menneskelig Bergen sentrum. Vi ønsker å prioritere fotgjengere, sykkellister og kollektivtrafikk og legge restriksjoner på biltrafikken særlig i det historiske sentrum. Samtidig ser vi at veldig mange er avhengige av bilen, og vi tror også at bil kommer til å være blant de viktigste fremkomstmidler i lang tid fremover. Det er ikke så galt om vi får et skifte fra dagens fossile drivstoff til elektrisitet og hydrogen. Uansett vil vi ikke som SV avvise all ny veiutbygging, ettersom vi ser at vi har mange strukturelle svakheter ved dagens infrastruktur som skaper unødvendige problemer i forhold til trafikkavvikling og lokal luftforurensing. Det har blitt tatt mange svake avgjørelser i forhold til Bergens trafikksystemer over mange år, og det vil ta mange år å bøte på disse feiltakelsene. Det Bergen trenger er lokalpolitikere som har andre perspektiver enn hvordan pumpe flest biler inn mot sentrum. Vi trenger politikere med perspektiver som grønn by, folkehelse, levende gater og bærekraftig byutvikling inn i bystyret. Miljøpartiet De Grønne har disse kandidatene. Vi er et friskt pust i Bergenspolitikken, og vi unner bergenserne å puste frisk luft. Stem godt, stem grønt!

Bærekraft ligger til grunn for all vår politikk. Ikke bare bærekraften til miljøet, men også sosial og økonomisk bærekraft. En bærekraftig økonomisk politikk for Bergen kommune går ut på å lage budsjetter som går ut i overskudd. Det går på å ha en ansvarlig og rettferdig eiendomsskatt som skjermer de fattige, og det går på å sørge for midler til drift og vedlikehold i budsjettene når man bygger nytt. Å tappe kommunalt eide selskaper for fondskapital og bruke pengene til drift er ikke bærekraftig politikk, og ikke noe Miljøpartiet De Grønne kan være med på.

En bærekraftig sosialpolitikk får ut på å jevne ut sosiale forskjeller. Det går på å redusere reell og opplevd fattigdom ved å få sosialsatsene opp på SIFO nivå og garantere indeksjustering hvert år. Det første steget er å tilbake føre 80%-regelen for varige trygdede. En bærekraftig sosialpolitikk går ut på å skaffe til veie nok kommunale boliger slik at unge som kommer fra rusbehandling ikke havner på gata eller blir plassert i hospits sammen med tunge brukere. Det handler om menneskeverd for alle.

En bærekraftig miljøpolitikk for Bergen by, går nå først og fremst ut på å sørge for at vi kan få en ren luft å puste i. Giftlokket ønsker vi ikke tilbake, og vi vil legge begrensninger på biltrafikken gjennom, og i sentrum, parallelt som vi bygger ut kollektivtilbudet. Vår visjon er å øke kollektivandelen opp til minst 50% av alle reiser i kommunen. For å få til det krever vi bybane til alle bydeler innen 2025, men også kollektivfelt på alle innfartsårer og trolleybuss på alle stamruter. Det skal ikke være slik at astmatikere og andre med kroniske luftveissykdommer blir bedt om å holde seg innendørs på dager med høye giftnivåer, og det skal ikke være slik at hundrevis av Bergens innbyggere hvert år enten dør, eller får forkortet levealder på grunn av luftforurensingen.

Vi vil bringe naturen tilbake til byen, og bringe folkelivet ut i gatene. Vi vil plante alleer de det nå dundrer tungtrafikk gjennom sentrum og skape grønne lunger som barna kan leke i der det når ligger parkeringsplasser. Vi vil verne om alle grøntområder og de gjenværende jordbruksområder i kommunen, og sørge for at ny utbygging heller skjer som fortetting eller på steder der det i dag er parkeringsplasser eller gammel infrastruktur som med fordel kan fornyes.

Miljøpartiet De Grønne har en visjon for et annet samfunn. Et samfunn der deltakelse, ikke-vold og bærekraftighet får være grunnlaget for byens utvikling. Husk at det er grønt som er naturens foretrukne farge. Godt valg!

Miljøpartiet De Grønne har tro på et sterkt lokaldemokrati som virkemiddel for integrering. Bydelstyrer og lokale initiativer kan være arenaer der man som innvandrer kan utøve direkte innflytelse over sitt lokalmiljø. Deltakelse i det svært viktige aktive norske foreningslivet kan være en viktig faktor for velykket integrering.

Miljøpartiet De Grønne står for en åpen innvandringspolitikk. Vi er ikke redde for mangfoldet, men trives i det. Så er vi også en del av et større grønt fellesskap som del av Global Greens og European Green Parties. Det er en stor fordel ettersom vi henter inspirasjon og ideer fra våre søskenpartier. På samme måte vil vårt samfunn først se de enorme verdiene som ligger i vår innvandrerbefolkning, når vi virkelig begynner å gå inn for å tilegne oss den innsikt, erfaring og visjoner for samfunnet innvandrerne besitter.

Samtidig som vi ønsker en åpen innvandringspolitikk, vil vi også jobbe hardt for å forhindre at mennesker ser seg nødt til å flykte fra sine hjem i utgangspunktet. Vi er nå i en situasjon der andelen flyktninger som flykter fra klimarelaterte kriser er større enn de som flykter fra væpnet konflikt. Det sier oss at det er viktigere enn noen gang å arbeide for å redusere klimautslipp, og bidra til en bærekraftig utvikling i den tredje verden så vel som her hjemme.

Miljøpartiet De Grønne har en visjon for et annet samfunn. Et samfunn der deltakelse, ikke-vold og bærekraftig utvikling får være grunnlaget for byens utvikling. Godt valg!

Resultatet har vi i dag. En by som har livsfarlige årsmiddelnivåer av luftforurensing, og der et giftlokk senker seg over byen og lammer den i uker i strekk om vinteren. Omkring 140 personer dør hvert år i Bergen som følge av sykdommer relatert til luftforurensingen. Byluften som dreper er et resultat av generasjoner med inkompetente samferdselspolitikere i denne byen.

Nå feirer vi bybanen, og den har fått mange fedre. Alle fra Kurt Oddekalv via SV og KrF og til og med skamløse Høyre krever æren for dens tilblivelse. Men bybanen er ikke mer enn en middelmådig kompromissløsning. Traseen er langt fra optimal, den burde vært raskere, og den har ikke lykkes i å øke kollektivandelen i vesentlig grad, ettersom den hovedsakelig kun har erstattet de hundrevis med bussavganger som tidligere gikk hver dag mellom sentrum og Nesttun. Likefult er bybanen fremtiden, og i politikken er det alltid kompromisser vi må jobbe for. Men nå er det viktigere enn noen gang å holde presset oppe. Bybanen kan bli det viktigste transportmiddelen i Bergensregionen, eller den kan stagnere som en somletrikk mellom sentrum og kjøpesenteret i Rådalen.

Miljøpartiet De Grønne krever utbygging av bybane til alle bydeler innen 2025. For å nå det målet kreves det av vi finner friske midler. Da må vi se på både rushtidsavgift og annen prisdifferensiering av bomringen, og det blir vanskelig å komme utenom eiendomsskatt. Også staten må bidra til det som skal bli Vestlandets kollektivløft. Men bybanen løser ikke alt, bussen er fremdeles en del av svaret. Derfor krever vi gjennomgående kollektivfelt fra Åsane via sentrum til Flesland på E39 og alle andre innfartsårer der det er plass til det. Det må også bli slutt på det håpløst ineffektive systemet med å tvinge alle kollektivreisende over på bybanen i hhv. Sentrum og på Nesttun. Bussen skal selvsagt gå parallelt med bybanen, og vi skal ha ekspressbusser fra Åsane til Nesttun, Lagunen og Kokstad.

I motsetning til de tradisjonelle partiene som baserer sin politikk på økonomiske teorier, bygger Miljøpartiet De Grønne sin politikk på naturvitenskap. Menneskeheten befinner seg også innenfor økologien og må rette seg etter prinsippene for bærekraft om vi skal overlever på denne kloden. Bærekraft ligger til grunn for all politikk vi står for. Samfunnet må innrettes mot miljømessig-, økonomisk- og sosial bærekraft. Bybanen er et godt prosjekt i så måte. Men viktigere er det at vi bruker beina og sykkelen i større grad. Vi må i større grad bo der vi arbeider for å redusere reising generelt. Bare da kan vi nærme oss en livsstil der vi ikke er med på å fremskynde vår egen undergang. Grønt er naturens foretrukne farge. Lykke til alle som jobber for grønne løsninger, og godt valg!

Med tre mandater i Bergen, vil vi ikke kunne bli ignorert i vår kamp for et bedre miljø, renere byluft og mer rettferdig sosialpolitikk. Vi vil kunne komme på vippen, og avgjøre hva som blir flertallet bak et evt. nytt byråd. Vi går spennende tider i møte! Ønsker du ren luft, gode sykkelveier, verdig rusomsorg, og effektiv kollektivtransport er det bare et parti for deg, og det er Miljøpartiet De Grønne. Er du i tillegg for et eget Dyrenes Hus for dyrevernsorganisasjoner og ønsker mer økologisk mat i skoler og offentlige instutisjoner har du truffet innertier. Godt valg!

KrFs Filip Rygg har gått høyt ut på banen og foreslått å skipe Bergens rusavhengige ut på behandlingsplasser i det ganske land, og gjerne også andre nordiske land. For dette har han høstet massiv kritikk. Det finnes nemlig ingen snarveier til å løse problemene omkring de rusavhengige i Nygårdsparken. Om byrådspartiene hadde gått grundig til verks med forebyggende tiltak med en gang de kom i posisjon, hadde vi ikke vært der vi er i dag. I stedet har de sett en annen vei, helt til problemene blir så store at de ikke lenger kan ignoreres. Slik blir det dårlig politikk av.

Miljøpartiet De Grønne har en grunnleggende annerledes holdning til problemstillingen. Vi er lei av at rusavhengige ses på først og fremst som kriminelle, og at det er politiet av de offentlige instanser som har mest med dem å gjøre. Vi ønsker at rusavhengige skal møtes som mennesker med helseproblem og sosiale utfordringer. Årsakssammenhengene er komplekse, og det finnes ingen enkle løsninger eller snarveier.

Samtidig ser vi at de narkomane også er ansvarlige for sine liv og handlinger. Derfor ønsker vi at salg av narkotika til mindreårige og forsøk på aktiv rekruttering utenfor miljøet må slåes hardt ned på. De mindreårige krever en spesiell innsats og vi ønsker at barnevernet kommer sterkere på banen. Vi vil gi midler til et prosjekt der barnevernet blir en del av et kommunalt team som etablerer permanent tilstedeværelse i parken. Dette blir i form av et oppsøkende lav-terskel helsetilbud. Her ser vi for oss en buss som er bygget om til å kunne fungere som en base for utdeling av rene sprøyter og sårbehandling, samt at det ytes førstehjelp ved overdoser. Barnevernets oppgave blir å ta kontakt med mindreårige som oppsøker miljøet og i samråd med politiet ha hjemmel til å hente dem inn, kjøre dem hjem eller på annen måte ta seg av dem. Dette nærværet, sammen med holdningsarbeid, vil kunne legge en demper for rekrutteringen og salget til mindreårige.

Klarer vi å redusere rekrutteringen til miljøet, har vi vunnet det første slaget. På den måten vil miljøet gradvis bli mindre. For å hjelpe de som allerede er i miljøet, ønsker Miljøpartiet De Grønne å bygge ut nye behandlingsplasser lokalt i Bergen og ikke minst styrke ettervernet. Vi vil også styrke innsatsen når det gjelder legemiddelassistert rehabilitering (LAR). Et komplekst problem krever mange forskjellige tiltak, og det finnes ingen snarveier til god ruspolitikk. Å tro at alle brukerne i Nygårdsparken kan trylles vekk, er i beste fall naivt.

Miljøpartiet De Grønne har politikk som adresserer begge utfordringer. Vi kommer til å prioritere en kraftig utbygging av særlig det skinnegående kollektivtilbudet gjennom en helhetlig utbyggingsplan som baserer seg på både NSBs forslag om flytog fra Flesland via sentrum til Åsane, og utbygging av bybane til alle bydeler. Trolleybussnettet ønsker vi også å bygge ut, og vi vil etablere kollektivfelt på alle firefelts innfartsårer til byen, inkludert E39. Dette er viktig i forhold til å øke kollektivandelen, og gjøre det mer attraktivt å kjøre bane og buss fremfor privatbil når man skal pendle til jobb og studier. For å møte både de globale klimautfordringene og redusere den lokale luftforurensingen, er det kollektivt som er veien å gå. Privatbilismen er til sammenligning håpløst ineffektiv både når det gjelder arealeffektivitet og energibruk.

Parallelt ønsker vi at kommunen skal prioritere å regulere tomter og subsidiere utbygging av et betydelig antall nye studentboliger. Vi ønsker opp mot 10.000 nye studentboliger i Bergen, og disse må bygges ut langsmed nåværende og fremtidig bybaneakse. En slik utbygging har svært mange fordeler. For studentenes del vil det sikre tilgang til billige og praktiske boliger, og frigjøre mange fra bolighaienes klamme grep. Det vil kunne gjøre det rimeligere å studere, noe som vil føre til at studentene kan bruke mer tid på studiene fremfor å jobbe, og dermed få en sterke kompetanse. Det er udelt positivt for samfunnet generelt og deres fremtidige arbeidsgivere spesielt. For Bergen sentrum sin del, vil utbyggingen av studentboliger stanse opp og mulig reversere hyblifiseringen, noe som vil gjøre det mulig å bo sentrumsnært med barn. En slik massiv utbygging av studentboliger vil trekke ned etterspørselen etter utleieboliger og slik sett få innvirkning på boligprisene i byen. Det er mulig at de som allerede sitter på leiligheter i sentrum er uenig, men mange og særlig de som er i etableringsfasen vil mene at kvadratmeterprisen i sentrum har blitt alt for høy. Finn.no oppgir at gjennomsnittlig kvadratmeterpris på ettroms-leiligheter i sentrum nå er oppe i over 45.000 kr! På Landås som er et godt stykke utenfor sentrum har ettroms-leiligheter på 36 kvm gått for 1,4 millioner. Det sier seg selv at disse prisene er kunstig høye ettersom det er mangel på små leiligheter. En slik boligprisutvikling er negativt, ettersom den øker gjeldsgraden i befolkningen, øker andelen av inntekt som går til å dekke rentekostnader og gjør det vanskeligere å komme inn på boligmarkedet.

Løsningen på problemene er massiv utbygging av kollektivtransport, og massiv utbygging av studentboliger. Miljøpartiet De Grønne i Bergen vil prioritere begge deler.

Miljøpartiet De Grønne er på fremmars. Vi stiller med lister i 55 kommuner, og i samtlige fylker. Vi har liste med 73 kandidater i Bergen, og stiller også lister i Askøy, Lindås, Meland, Voss, Os, Samnanger (fellesliste) og har dukket opp i meningsmålingene i de fleste av disse kommunene. I Bergen har vi så langt 170 medlemmer, og rekrutterer stadig nye. INFACT har gjennomført en måling for å se på De Grønnes velgerpotensiale. Vi har nettopp fått resultatene og de er svært oppmuntrende. Spesielt oppløftende er tallene for velgergruppen 18-24 år. Hele 24,5% av de spurte i denne gruppen sier at det enten er “veldig sannsynlig”, eller “sannsynlig” at de på et tidspunkt vil stemme på partiet.

Vi er et parti som er en del av en større europeisk fellesskap av partier i European Green Parties. Flere av disse partiene har vokst seg store, som for eksempel i Tyskland. I Frankrike stiller Eva Jolie til valg som presidentkandidat for de Grønne. Vårt søsterparti i Sverige har de senere år og særlig i siste valg hatt en formidabel vekst, og er i dag Sveriges 3. største parti. Mye ligger til rette for at Miljøpartiet De Grønne også i Norge står foran et gjennombrudd. I Trondheim er MDG allerede en del av den styrende rød-grønne koalisjonen, under slagordet: «Det grønne i det rød-grønne». I Kristiansand, i Halden og på Nesodden har vi også tradisjoner får å være representert i kommunestyrene. Oslo-laget ligget inne i bystyret på de siste målingene, og også her i Bergen har vi ligget inne i bystyret i mange målinger, og på begge de to siste målingene fra BA. Vi er optimistiske foran valget, og ser frem til å kunne arbeide for våre verdier på en mer direkte måte i bystyret.

Men også til fylkestinget har vi gode kandidater. Tom Sverre Tomren, miljøprest, aktivist, misjonær og tidligere KrF-politiker var vårt førstevalg. Han er også førstekandidat på listen i Meland. Men for at han vi skal kunne kommunisere vår politikk til velgerne, særlig på fylkesnivå, er vi avhengige av Bergens Tidene. BT har som regionsavis et særlig ansvar å fremvise hele det politiske spekteret i fylket. Når vi også vet at grunnen til at vi har liten oppslutning er hovedsakelig på grunn av mangel på profilering, er det vi finner grunn til å klage på avisens behandling av oss. Vi har ikke økonomi til å sette inn store annonser, så vi er avhengige av å bli tatt med i undersøkelser, og ikke minst at vi får våre innlegg og saker på trykk. Vi kan vise til en rekke forhold som tydeliggjør at vi blir usynliggjort av Bergens Tidende.

For det første dukker vi ikke med egen søyle etter meningsmålingene. Det verste eksempelet var fra mars, da vi hadde 1,6, var større enn både senterpartiet og pensjonistpartiet og ble likevel plassert i «andre» kategorien. Og det var selv om vi var det eneste partiet utenom de som var representert i bystyret som dukket opp i undersøkelsen. Hvor mye hadde det kostet BT å erstatte «Andre» med «MDG»?

For det andre blir vi ikke spurt i BTs gjennomgående spalte «Dette mener partiene om». I noen av artiklene er vi nevnt, men vi dukker ikke opp med logo og egen svarspalte slik de andre partiene får. Dette er en ganske tydelig usynliggjøring. Vi har god politikk på alle emnene som har blitt tatt opp, og som vi gjerne vil dele med velgerne på linje med de andre partiene.

For det tredje fikk vår førstekandidat-helside med Sondre Båtstrand en veldig ugunstig timing. Den ble publisert midt i sommerferien, lenge før valgkampen var igang. Igjen: usynliggjøring. I tillegg har vi flere eksempler med oppslag i BT på nett eller i papiravis med en «kjip» vinkling. For eksempel denne: http://www.bt.no/nyheter/valg/Grnn-av-misunnelse-2559169.html Tittelen er «Grønn av misunnelse». Overskriften er ekstremt billig, nedverdigende og feilaktig. Det er ingen som er misunnelige, vi vil bare påvise det problematiske i at enkelte partier har fikset seg fordeler når det gjelder plassering. I våres hadde vi et oppslag i forbindelse med en god meningsmåling der BT hadde hentet et flere år gammelt arkivbilde av MDGere på en kostymeaksjon. Bildet hadde ingen dagsaktuell relevans. Et helt klart forsøk på latterliggjøring.

For det fjerde: Vi slipper ikke igjennom med innlegg og leserbrev. Sakene vi sender inn til redaksjonen og til journalister blir avvist til tross for at de har vinklinger og spenningsnivå som BT lett ville tatt inn om de kom fra de større partiene. De andre partiene sine “saker” som det blir laget stoff på, har etter vår vurdering ikke noe høyere nyhetsverdi. Vi kan komme med en liste på saker som vi har presentert for BT som er blitt tilbakevist om nødvendig. Leserbrev blir ikke tatt inn, og vi får ingen respons etter at de har blitt sendt inn.

I det store og hele begynner dette å bli et demokratisk problem. Velgerne er avhengige av at media gir et balansert bilde av de politiske partiene i forkant av valget, slik at de får et godt grunnlag å gjøre sitt valg ut i fra. Som sagt er det svært sannsynlig at Miljøpartiet De Grønne ville kunne økt sin oppslutning på flere prosentpoeng om vi hadde fått profilert partiet og våre saker mer i media. Det kan vi se utifra undersøkelser av velgergrunnlaget. Det blir dermed et problem at mange som egentlig er enig i vår politikk ikke stemmer på oss, fordi de ikke kjenner til partiet eller hva vi står for. Når vi opplever at Bergens Tidende gang på gang setter oss utenfor det politiske selskapet av partier som får spalteplass og profilering, synes vi det er svært problematisk. Miljøpartiet De Grønne har lite økonomiske midler. Vi har ikke råd til å sette inn annonser, nei vi har ikke engang råd til å trykke nok valgprogrammer til å dekke etterspørselen! Våre listekandidater må selv betale trykkekostnader for å ha en mulighet til å formidle vår politikk, og mange flere har lagt ut tusenvis av kroner i forkant av valget i rene utgifter og tapt arbeidsinntekt. Da blir kontrastene store til de etablerte partiene og deres ressurser. Så er det også de som i størst grad vinner i gjennom i pressen. Det er, for å låne et begrep: «dobbelt urettferdig». 

Men det er klart at Norge ikke var forberedt på det som skjedde. Vi var ikke forberedt på at det usannsynlige kunne skje. At en av våre egne skulle begå en massakre blant ungdommer på en sommerleir. Men vi må alltid huske på, som Kåre Willoch sa kort tid før terroren rammet oss: «Det er sannsynlig at noe usannsynlig vil skje.» Det må ligge til grunn for vår beredskap. Vi må forberede oss ikke bare på det som vi venter kan skje, men også på det usannsynlige som det er mulig kan skje. Det er derfor bekymringsverdig at vi kun har én beredskapstropp i politiet i Norge. Hvis vi skulle bli rammet av skolemassakre av det kaliberet vi har sett i USA eller Finland i en annen landsdel enn på Østlandet, vil det kunne få katastrofale følger, ettersom det er mange timers reisevei for Oslos beredskapsstyrke til andre landsdeler. Det er derfor naturlig at vi får en prosess som leder frem mot etablering av flere beredskapsstyrker i de store byene Bergen, Trondheim og gjerne Tromsø i tillegg til Oslo.

Jeg er også oppgitt over prosessene internt i forsvaret som ledet frem mot nedleggelsen av heimevernets spesialavdeling HV-016. I den forbindelse har det vært et høyt konfliktnivå mellom forsvarssjefen og befal og tillitsvalgte i 016 som nå har ledet frem til at de tillitsvalgte nå har anmeldt forsvarssjefen. HV-016 var en avdeling som bestod av svært erfarne, høyt motiverte og godt trente operatører. De hadde en kapasitet som kunne egnet seg for for samme type oppdrag som politiets beredskapsstyrke i Oslo er beregnet for. 016 avdelingene var dessuten spredt utover hele landet, og ville kunne ha mye kortere utrykningstid til steder utenom det sentrale Østlandet enn det beredskapsstyrken har. Disse avdelingene må gjenopprettes snarest mulig for å ta vare på kompetansen og den regionale beredskapen de vil kunne representere.

Heimevernet generelt er kronisk underfinansiert. Den delen av våre forsvarsgrener som består av vernepliktige og frivillige som ellers er vanlige samfunnsborgere, er uten tvil best egnet til å håndtere lokale kriser. Heimevernet har i mange sammenhenger gjort en uvurderlig innsats i forbindelse med flom og andre naturkatastrofer og i forbindelse med søk og redning. Særlig heimevernets innsatsstyrker har en avgjørende kompetanse i forhold til å beskytte samfunnskritiske gasseksport- og kraftinnstallasjoner. Det er forstemmende at den lokalt forankrede forsvarsberedskapen blir underprioritert til fordel for regjeringens utenrikspolitiske ambisjoner i Afghanistan og nå nylig i Lybia. Det er i beste fall en feilslått trusselvurdering som ligger bak denne prioriteringen. Heimevernet må få midler til å øke treningsmengden til et forsvarlig nivå, og prosessene med fornyelse av materiell må fremskyndes.

La oss håpe at erfaringene fra 22. juli lærer oss at vi er nødt til å styrke den hjemlige beredskapen både sivilt og militært. Overvåkingssamfunnet er ikke noe vi ønsker oss, da er det bedre å ha en beredskap som kan reagere kjapt og effektivt når det uventede først skjer.